Jeg har vært svak i det siste. Veldig svak.
Har trengt noen der. Noen til å holde meg. Til å legge armen beskyttende rundt meg. En jeg kan krype inntil å føle meg liten. Bare være sårbare, lille meg. En som forteller meg at det er greit å være svak. At det er greit å være sårbar og liten. At det er greit å ha det vondt. En som stryker meg over kinnet. Kysser meg på pannen. En som ser meg i øynene, og sier at alt blir bra til slutt.
Det hadde vært så godt.
Og jeg har vist meg svak. Jeg har latt andre se smerten jeg bærer på. Jeg har latt andre se tårene jeg har felt. Jeg har latt andre få se meg svak.
Aldri har jeg gjort det før. Jeg har alltid båret min egen smerte. Båret den dypt inne i meg. Gjemt fra omverden. Aldri sluppet noen inn på meg. Aldri latt noen se bak fasaden jeg bærer. Smerten har vært min egen.
Derfor har jeg også vært ensom. Ensom i smerten. Uansett hvor mange jeg har hatt rundt meg, så har jeg følt meg alene. Og ensom. Veldig ensom. Fordi jeg ikke klarte dele. Klarte ikke dele det vonde jeg bar på. Og siden ingen så. Siden ingen visste. Så var jeg alltid ensom. Ensom i mitt eget mørke.
Og jeg famlet i mørke. Lette etter veien ut. Alene. Fordi jeg ikke lot noen vise meg veien. Lot ikke de som har gått den før, lede meg mot lyset. Jeg vandret i mørket uten å vite hvor jeg skulle. Alene. Fordi jeg ikke turte dele.
Denne gangen har jeg turt å vise meg svak. Og det eneste jeg angrer på er at jeg ikke har gjort det før. For det er godt å slippe å føle seg ensom i smerten. Det er godt å være rundt noen som forstår. Det er godt å slippe fasaden. Slippe skuespillet og bedraget med å gjemme smerten.
Ingen kan fjerne min smerte. Ingen kan ta den fra meg. Den er min byrde å bære.
Men, jeg kan la andre se min kamp. La andre få stå ved siden av meg, og holde hånden min når jeg er redd.
Jeg er ikke lenger redd for å vise meg svak. For i min svakhet finner jeg styrke. En styrke mye større enn å stå gjennom det alene.
For det krever styrke å vise seg svak. Det krever mot å vise seg svak. En styrke og mot større enn noe annet. Men, det gir også en styrke og et mot tilbake. Mye sterkere enn det man ga for å vise.
TONER AV TANKER 
7 svar til “Det er styrke i svakhet…”
Jeg husker en gang jeg satt med to lederkandidater til en spennende stilling jeg skulle rekruttere til, begge var like gode for å si det sånn og det siste jeg diskuterte med dem begge gikk inn på reaksjonsmønsteret når det smeller.
Den ene ville ikke innrømme noen smeller.
Det var da jeg valgte den andre.
Det er smellene, det vanskelige stundene, de vonde erfaringene som gjør oss til den vi er. Det er der vi henter de viktigste erfaringene og den dypeste kunnskapen. Det er der vi lærer oss selv å kjenne. De vondeste er det som gir oss det beste.
Kudos til Morten 🙂
Kudos til deg 🙂
Jeg er slik skrudd sammen at jeg blir glad av det du forteller 🙂 Fordi jeg vet så mye om å bære vondtet alene. Jeg har også gjemt meg når jeg ikke var glad- kan fremdeles ha tendensen, men våger mere og mere å vise frem den hudfletta ryggen min. Nå er den grodd godt- men livet byr på store eksamensoppgaver til den enkelte av oss. Det er der- akkurat der vi vokser 🙂 Det tar mye krefter å skjule verkebyller. Og det er vondt å være den eneste i verden som har det sånn ( slik kan det oppleves ) og ikke bli sett. La oss vrenge av oss skjorta og synliggjøre verkebyllene så vi slipper så mye skjuling og gjemming og ensomhet og sånn ! Klem til deg – nå skal jeg om litt gjøre noe jeg synes er veldig vanskelig og som berører dype og vanskelige følelser i meg, og jeg kjenner at jeg står støtt likevel- fordi jeg har hatt fokus på å anerkjenne akkurat det de siste dagene. 🙂
Vi bærer alle arr etter de opplevelsene vi har hatt i livet, og noen bærer også åpne sår som enda ikke har begynt å gro. Sårene og arrene er forskjellige fra person til person, og enkelte har flere enn andre.
Men, det er ingen grunn til å skjule dem! For alle har vi våre arr og sår. Det gjør oss til unike skapninger. De gir oss erfaringer. Erfaringer vi burde være flinkere til å dele. Fordi det lærer oss så mye om oss selv, og fordi andre kan lære av våre feil. 🙂
Så jeg er ferdig med å skjule mine arr og sår. Jeg vet at hvert eneste ett gjør meg til den jeg er i dag. Og selv om ferden har vært vond, og hvert eneste sår har svidd og verket, så er jeg glad for alt. For det er det som gjør meg til meg 🙂
Lykke til med det du skal gjøre, hva enn det er 🙂
Takk 🙂 Det gikk veldig bra – det er de følelsene som er FØR det som skal «gjøres» eller «gjennomføres» eller noe sånt som er værst- etterpå gikk det likevel godt 🙂 VI fortjener ALT godt 🙂
Så godt å høre at det gikk bra 🙂
Og du har helt rett! Vi fortjener alt godt 😉