Min verste fiende…

Da er jeg alene igjen… Har hatt folk rundt meg nesten hele den siste uken.Venner… Har trengt det. Men, nå er jeg alene…

Det har vært en tøff uke. Hvor jeg har kjempet mot følelsene. Følelser jeg ikke klarer å kontrollere. Som erobrer kroppen min. Tar over. Så jeg mister kontrollen over meg selv. Hvor kroppen bare skjelver. Og, jeg vet ikke når jeg vil knekke. Eller hvordan… Kroppen rister. Det kjennes ut som om bena skal svikte. Og jeg vet aldri om jeg vil besvime fordi jeg er sliten, falle sammen i krampegråt eller bli sint å få lyst til å skrike høyt og ødelegge alt rundt meg. Jeg vet aldri, så jeg prøver å kjempe imot. Det er tøft. Det tapper meg for krefter.

Men, det har også vært gode øyeblikk. En god dag, noen gode timer her og der. Gode stunder hvor jeg klarer å smile og le. Glemmer tankene for en stund. Bare er en moderat utgave av meg selv den stunden det varer.

Det brast i går. En filleting. En bagatell. Som utløste et hav av følelser. Sinne, frustrasjon, smerte og tårer. I en salig blanding. Ute av kontroll. Et «sammenbrudd» som jeg har forsøkt å forhindre siste uken. Forsøkt å temme. Følelser så ville og ukontrollerbare som en tiger i bur som endelig slippes fri. Hvor jeg, min sjel og min forstand, var byttet tigeren fikk tak i. Byttet som prøvde å kjempe imot, selv om kampen allerede var tapt. Følelser som rev seg løs og herjet med meg. Rev og slet i kroppen min. Rev hjerte og sjel i fillebiter.

Jeg klarer ikke kontrollere meg selv når det står på som verst. All rasjonalitet er borte. Alle hemninger, all fornuft. Borte… Så sinnet mitt gikk utover min kjære. Enda han ikke fortjener det. Han ble stående midt i stormen. En storm som kom uten forvarsel. Med voldsom styrke. En storm av sinte ord og smerte. Som regnet over han. Uten at han fikk noen sjanse til å søke ly…

Til slutt falt jeg sammen. Tappet for energi. Stormen roet seg like brått som den kom. Igjen lå jeg. Herjet og ødelagt.

Da kom den virkelige smerten. Og tårene. Fornuften kom tilbake. Jeg innså hva jeg hadde utsatt min kjære for. Den dårlige samvittigheten vellet opp i meg. Sammen med ytterligere sinne. På meg selv. For at jeg lot meg bli så irrasjonell. For at jeg tok det ut på han som jeg er mest glad i. Enda jeg vet det er tøft for han. Sinnet dro med seg ytterligere smerte. Enda flere tårer. Og redsel. En vanvittig redsel, for at han ikke skal stå stormen ut. For at jeg skal bli for mye. Og med redselen kommer savnet. Av han. Av hans trygge armer beskyttende rundt meg.

Den dårlige samvittigheten gnager i meg enda. Som salt som sakte strøs i åpne sår. Bare for å minne på at de fortsatt er der. Savnet er voldsomt, men jeg trekker meg litt unna. Vil ikke trenge meg på. Vil ikke forstyrre. Vil ikke mase. Vil ikke risikere å skape mer uro.

Så jeg er alene igjen. Ingen venner ved siden av meg i sofaen. Ikke min kjæres sterke armer rundt meg i natt. Bare meg, min dårlige samvittighet og ensomheten. Den er min fiende. For i den er bare jeg. Og jeg, jeg er min egen verste fiende…

Bildet er herfra

Reklame