Er ikke psykisk syke syke nok?

I dag preges enkelte nettaviser av rapporten fra OECD om den norske sykelønnsordningen. OECD mener den norske sykelønnsordningen er for snill mot psykisk syke!

Uten navn

Det er ingen tvil om at det i dag er flere psykisk syke som er sykmeldte enn for få år siden. I 1994 skyldtes 10% av sykmeldingene psykisk sykdom. I 2010 var andelen sykmeldinger knyttet til psykisk helse 18%. Man kan jo undres på hva årsakene til dette kan være. De presenteres nemlig ikke i nyhetsbildet.

Med fare for å ta feil, for jeg har ikke lest hele rapporten fra OECD. Likevel så er inntrykket mitt at OECD legger skylden for økningen av antall sykmeldinger knyttet til psykisk helse på den generøse sykelønnsordningen. For i Norge betaler arbeidsgiver full lønn de første 16 fraværsdager, i det som kalles arbeidsgiverperioden. Etter det dekker NAV full lønn i opptil et år. Dersom man ikke er arbeidsfør etter et år som sykmeldt finnes andre trygdeordninger, men da ikke med 100% av lønnen man hadde som arbeidsfør.

Selv tror jeg bildet er mer sammensatt enn som så. Selvfølgelig så skal det ikke stikkes under en stol at vi har en god sykelønnsordning her til lands. Man taper i utgangspunktet ikke penger på å være sykmeldt dersom man er ordinær arbeidstager. Man får utbetalt 100% av grunnlønn. Bonuser, overtidsbetaling, tillegg for ubekvem arbeidstid osv. dekkes selvfølgelig ikke, men dog. Så økonomisk sett så har man som sykmeldt intet incentiv om å gå tilbake i jobb før man har vært sykmeldt i et år.

Jeg tror økningen i antall sykmeldinger knyttet til psykisk sykdom blant annet skyldes at det er et helt annet fokus på psykisk helse i dag enn det var for 20 år siden. Å være psykisk syk er ikke lenger så tabubelagt som det det var. Det er også mer fokus på dette i helsevesenet, noe som gjør at terskelen for å be om hjelp i dag er lavere enn det den var før. Når flere søker hjelp for psykisk sykdom, så vil dette også vise seg i utslag på denne type statistikk. Årsaksbildet er mer komplisert enn at psykisk syke ikke ønsker å jobbe fordi de likevel får betalt.

For det er svært få som velger å være sykmeldt. Det er overhode ingen gunstig situasjon å ikke være arbeidsfør. I det man ikke lenger klarer å jobbe fullt over lengre tid, her ment som utover arbeidsgiverperioden, så føler man at man mister noe av seg selv. Man får ikke brukt evner og kompetanse man sitter inne med. Man mister den faglige og sosiale arena som arbeidsplassen er. Man føler seg rett og slett litt unyttig og ubrukelig når man bare går hjemme og ser på day time tv. Så selv om man ikke har noe økonomisk incentiv om å jobbe, så finnes det en hel rekke andre motivasjonsgrunner.

Det første som slår meg når jeg leser om rapporten er at jeg får inntrykk av at psykisk syke ikke er syke nok til å være sykmeldte. Er ikke dette med på å undergrave psykisk helse? Er ikke dette et steg tilbake? Slik jeg ser det så kan dette medføre at psykisk sykdom igjen blir mindre akseptabelt som årsak til at man ikke alltid klarer å fungere 100%.

For all del, OECD har et par viktige poenger. De tar til orde for at det kan skapes løsninger på arbeidsplassen slik at psykisk syke kan jobbe under sine forutsetninger. Det nevnes også at det psykiske helsevernet må bli mer helhetlig og samordnes med NAV, slik at man får et samarbeid for behandling og løsninger for å få den psykisk syke tilbake i arbeid. Dette er kjempe bra! For dette kan bidra til at flere psykisk syke kommer ut i arbeid igjen, samt at de kommer i arbeid på et tidligere tidspunkt.

Men, det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. OECD uttaler også at psykisk syke bør presses tilbake i jobb. Det er ingen hemmelighet at svært mange psykisk syke reagerer negativt på press. Dessuten vil det å presse de tilbake til en hektisk hverdag på et så tidlig tidspunkt at de egentlig ikke er klar for det, kunne medføre sterke tilbakefall og forlenging av tilstanden og behandlingstiden. For en del psykisk syke kan det også være vanskelig å få tilrettelegging på arbeidsplassen. Det er dessverre ikke alle arbeidsgivere som har forståelse og respekt for psykisk sykdom. Derfor kan det for den syke være en stor belastning dersom arbeidsgiver skal informeres om årsaken til sykefravær og behovet for tilrettelegging. Slik informasjon er nødvendig for at tilrettelegging skal kunne fungere i praksis. I tillegg er det fortsatt mange som føler skam over å være psykisk syk. Å måtte informere en utenforstående part, som arbeidsgiver er, om egen psykisk helse kan derfor ødelegge samarbeidsforholdet og maktbalansen på arbeidsplassen. For psykisk syke som f. eks. sliter med en depresjon, så kan det også være at forhold på arbeidsplassen kan være en del av årsaksbildet for depresjonen. Det kan derfor medføre betydelig forverring å da presse den syke tilbake på arbeidsplassen for tidlig.

Disse faktorene er det viktig å ta hensyn til før en psykisk syk presses tilbake i en arbeidssituasjon. Selvfølgelig må man ha som mål at også psykisk syke skal tilbake i jobb. Det er bare viktig at dette gjøres under riktige forutsetninger. Det er viktig at dette gjøres etter en samlet vurdering av den sykes psykiske helse.

Det er også et ubestridelig faktum at mange blir psykisk syke på grunn av økonomiske problemer. Så syke at de ikke klarer å fungere normalt i en arbeidssituasjon i en periode. Å kutte i sykelønnsordningen kan da være fatalt. For disse personene kan det være umulig å fungere i jobb når den psykiske helsen svekkes. Sykemelding kan derfor være nødvendig i begynnelsen til behandling har kommet godt i gang og den psykiske helsen bedres. Dersom disse personene skulle opplevd et kutt i sykelønnsordningen vil dette kunne medføre en vesentlig forverring av situasjonen. De vil ikke klare å fungere i jobb, og derfor få redusert utbetaling dersom sykelønnsordningen for psykisk syke kuttes. Dette vil igjen forverre den økonomiske situasjonen som er årsak til de psykiske problemene. Resultatet av dette vil da medføre at den psykiske sykdommen forverres ytterligere. Sykdomsløpet og behandlingstiden vil da forlenges, og kuttet vil da fungere mot sin virkning.

Det er ingen tvil om at psykisk syke bør jobbe. De har ofte godt av å komme seg ut, føle seg nyttige. Den psykiske helsetilstanden kan ofte forverres om de sykmeldes 100% og isoleres fra samfunnet. Det er også et ubestridelig faktum at det blir vanskeligere å komme tilbake i arbeid dersom sykefraværet er langvarig. Derimot så må tilnærmingen mot arbeidsførhet gjøres på en helhetlig måte. Hvor den sykes helse står i sentrum. Det vil føles lettere for den psykisk syke å gå tilbake i arbeid dersom vedkommende føler aksept for sykdomssituasjon, og at denne ivaretas i tilstrekkelig grad i prosessen.

Fokuset bør settes på forebygging, avdekking og behandling av psykisk helse. Slik at de kan bli friske raskere og komme tilbake i arbeid. Derimot vil det være å ta et skritt i feil retning om psykisk helse igjen skal undergraves. Psykisk helse er en reell sykdomssituasjon. Det er ingen som velger å ha dårlig psykisk helse, like lite som noen velger hjerteinfarkt eller en infeksjon. Det siste vi trenger er ytterligere stigmatisering. Det vi trenger er et psykisk helsevern som fungerer og samarbeid mellom instansene.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s