Apatisk kaos

Jeg er totalt apatisk på tredje dagen. Klarer ikke glede meg over noe. Synes egentlig ikke ting er så veldig trist heller. Bare likgyldighet. Mangler energi. Mangler initiativ. Mangler lyst til å gjøre noe som helst.

Ting gjøres fordi de må. Hverdagen går videre på ren automatikk. Jeg kjenner meg nesten litt følelsesløs. Klarer ikke å engasjere meg i det som skjer.

Det er skummelt!

Jeg liker ikke at det er sånn. Ei venninne spurte meg i stad hvordan morgendagen min så ut.. Jeg fortalte. Bare de vanlige tingene. Rutinene. Kjente at jeg tenkte «hva så?»… Det spiller jo ingen rolle uansett.

Psykologen jeg snakket med fredag henviste meg til DPS. Og det var en lettelse. Føltes godt å endelig kunne få den hjelpen jeg trenger til å bli normal igjen.

Jeg ringte dem i dag. Bare for å høre hva antatt ventetid var. Henvisningen min var ikke engang registrert. Og hun kunne ikke si noe på generelt grunnlag heller. Eneste beskjed var at jeg måtte vente å se. Ble det for ille så kunne jeg kontakte akutteamet.

Det er tydeligvis ikke meningen at man skal få det man trenger når man trenger det hvis det ikke er for ille. Med mindre du faktisk går med planer om å ta livet av deg, så må man bare trekke kølapp og føle at man svinner hen i ventetiden.

Joda, jeg er så oppegående at jeg skjønte at jeg trengte hjelp selv. Og ja, jeg er så oppegående at jeg søkte hjelp selv. Det er jo fordi at jeg ikke vil DIT! Fordi jeg har et ønske om å få den hjelpen jeg trenger før det går så langt. Det må da være bedre å gi den hjelpen på et tidlig tidspunkt, slik at man slipper at depresjoner utvikler seg til å bli så graverende?

Det er tydeligvis ikke meningen at jeg skal forstå. For å være ærlig så klarer jeg ikke helt å bry meg heller. Det blir vel sikkert min tur med tid og stunder… I mens får jeg sitte her i mitt intetsigende kaos å vente.

Bare håper belastningen på de rundt meg ikke blir for stor i ventetiden. For det er de som får all dritten. Det er de jeg henvender meg til når jeg ikke forstår det som skjer med meg. Det er de jeg hyler og skriker til når jeg blir forbannet helt uten grunn. Det er de som drar meg opp når jeg knekker sammen. Jeg vet ikke hvor mye de orker… Det er tøft! Jeg utsetter dem for mye. For jeg klarer det ikke alene… Jeg vet bare ikke hvor mye de tåler.

Det er det eneste jeg klarer å bry meg om nå. De rundt meg! At jeg ikke skal bli en for stor belastning for dem. At de ikke skal klare å holde ut med meg…

Resten er bare et apatisk kaos…

urlBildet er herfra

Advertisements

4 Svar til “Apatisk kaos

  1. Her ble henvisning til dps sendt på torsdag. Så smører meg med tålmod jeg også. (men det gikk veldig raskt sist jeg ble henvist dit). Ønsker deg lykke til videre.

    • Ja, man må ha litt tålmodighet, selv om det ideelle hadde vært å komme igang umiddelbart. Når man først har kommet dit at man er henvist for å få hjelp, så hadde det vært det beste å komme igang så fort som mulig 😛

      Lykke til du også!

  2. Jeg ønsker deg nok lykke til at du bevarer livslysten. Jeg ønsker deg nok sorg til at selv de små gledene blir store.
    🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s