På jobb….

Så var man tilbake på jobb etter helgen….

Var hos fastlegen i går. Det gikk bedre enn forventet. Fikk både forståelse og respekt for mitt ønske om å avvente med antidepressiva. For det er ikke akkurat noe jeg har lyst til å ta. Jeg vil ikke miste bakkekontakten. Bli pakket inn i vatt, og få en falsk følelse av at alt er greit. Da er det bedre å kjenne på det vonde, og ta problemet ved roten. Jeg vil rett og slett ikke ta medisiner som fucker med hodet mitt!

Men, jobb i dag… Joda, det er temmelig tøft!

Jeg har ikke evne til å konsentrere meg. Det er med andre ikke mye konstruktivt jeg har fått gjort i dag. Prøver å sette meg ned med oppgaver, men blir bare sittende å stirre tomt på skjermen eller papirbunken…

Ble heller ikke bedre av at dagen startet med en samtale med sjefen. For å informere om at jeg bare skal jobbe 50% de neste tre ukene også. Hun ble ikke blid akkurat. Og enda mindre blid ble hun da jeg sa at jeg ikke var friskmeldt etter det, men skulle til ny vurdering hos legen da. Hun vet jo ikke hvorfor jeg nå bare jobber halvt. Ikke kan jeg si det heller. Hun har like mye forståelse som en gråstein.

Det er litt godt å være på jobb også. Ha mennesker rundt seg. Se noen andre. Men, det er ikke like lett å klistre på seg smilet. Eller holde meg konsentrert om samtalen når de snakker til meg.

Så her sitter jeg på kontoret. Med uro og skjelvninger i kroppen, økt puls og tung pust. Venter på at tiden skal gå. Om en time kan jeg reise hjem…

Advertisements

4 Svar til “På jobb….

  1. Uff, kjære deg! Tøft av deg å dra tilbake i jobb! Kjenner til sure sjefer uten et snev av sympati og forståelse. I en bedrift er det uunngåelig at noen blir rammet av sykdom, sjefens oppgave er å løse det, ikke bli sint og gjøre det til ditt problem. Og iallefall ikke gjøre det verre for deg!

    Jeg håper så inderlig at ting blir bedre for deg snart!

    Når jeg ble syk ble sjefen så sint, truende og bebreidende at jeg måtte ha med meg andre, bl. a. legen, på alt av møter. Men han endret ikke adferden sin av den grunn.. Jeg ble til slutt anbefalt å slutte i jobben midt i sykeperioden av legen, fordi det var skadelig å utsette meg for all sjikanen. Jeg skjønner ikke hvordan de kommer unna med slik oppførsel. Men man er ikke sterk nok til å hamle opp med det når man er syk heller. Det er så mange som har sagt «man må være frisk for å være syk» til meg etter at jeg ble syk, og det kunne ikke vært mer sant.

    Lykke til i jobb! Jeg tror at det er så utrolig lurt at du jobber 50% slev om det er tøft. Etter psykisk sykdom er det tungt og vanskelig å komme tilbake i jobb hvis man først har vært ute av arbeidslivet en liten stund.

    • Ja, jeg jobber fordi jeg vet det er godt for meg å komme meg ut. Så motivasjonen ligger ikke i forhold til å prestere, men i min egen helse…

      Det er vanskelig å forholde seg til slike sjefer, som ikke eier medmenneskelighet. Jeg forstår jo at hun hovedsakelig må fokusere på sitt arbeidsgiveransvar som er å få ned sykefraværet, men presse ansatte er ikke rette veien å gå. Hadde jo dialogmøte med sjef, lege og bedriftshelsetjeneste før jul pga migrene. Da presterte sjefen å lyve lege og bht rett opp i trynet. Avslo også alle deres forslag om tilrettelegging…

      Så det er tøft! Jeg må bare prøve å overse henne, og fokusere på mitt utbytte av å være der.

      • Shit.. Det er akkurat det jeg opplevde med min arbeidsgiver. Bare løgner som satte meg i et utrolig dårlig lys. Han insisterte på at jeg bare latet som at jeg var syk for å slippe å jobbe.. Det er helt ufattelig. Jeg blir så sint og frustrert når jeg hører om slikt!

        Å presse ansatte er absolutt ikke veien å gå. Det presser de heller ut av arbeidsplassen. Man er jo så sårbar i en slik situasjon.

        Jeg syns du er sterk og tøff! Og jeg håper at du klarer å komme deg såpass at du kommer deg vekk derfra og får en god jobb på en plass med gode folk og bra/bedre lønn!

        Vil også si, jeg har hatt litt psykologi når jeg studerte, og der lærte jeg at forskjellen på depresjon og andre psykiske lidelser er at depresjon går over. Jeg er midt oppe i det selv, og det er utrolig vondt og beksvart. Men det går over!

        • Sjefen min tror jo jeg er fysisk syk. Hun vet ikke den reelle grunnen, men den kan hun ikke få vite heller. Og ja, kjenner meg igjen i det du skriver. Min sjef har også «løyet» om meg. Ubevisst vel å merke. Hun bare lagde seg en konklusjon uten å sjekke de faktiske forhold, og holdt på den etter at jeg gjorde det klart at jeg ikke fant meg i slike beskyldninger…

          Jeg SKAL komme meg vekk derfra. Det handler bare om tid…

          Depresjoner går over, men de kommer raskt tilbake igjen. Jeg for min del ble etter samtale med psykologen klar over at dette er min tredje depresjon. Selv om det er mange år siden sist, så er det urovekkende… Og så er jo faren for at jeg kan være bipolar. Moren min er bipolar type 1, og det er arvelig. I tillegg har jeg enkelte maniske trekk i gode perioder. Så jeg må nok utredes for det…

          Da vet du hvordan jeg har det. Det er vanvittig vondt, og man føler seg omgitt av et altoppslukende mørke… Men, man kommer seg gjennom det også!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s