Dårlige dager som slag og knuter!

En ulykke kommer sjelden alene sies det… Det føles sånn om dagen.

For jeg prøver å finne overskuddet jeg trenger til å gjøre dagene bedre. Jeg leter etter lyspunkter, og prøver å ikke la meg fange av de mørke tankene som lurer i bakgrunnen.

Men, det skjer alltid et eller annet. Får stadig et slag i trynet fra uventet hold. Noe jeg ikke er forberedt på. Som opprettholder status quo. Harde slag. Som treffer meg der det smerter mest…

Jeg er bundet fast… På hender og føtter. Fastknytt. Fengslet.

Den første knuten, det første slaget:
Jeg klarer ikke jobbe. Ikke så mye som jeg vil. Smertene er for sterke. Nederlaget treffer meg. Som en knyttneve. Midt i magen.

Den andre knuten, det andre slaget:
Jeg liker ikke jobben min. Selv om jeg vil jobbe, så knyter det seg i magen over hver time jeg må jobbe der. Knyttneven treffer hardt. Tar pusten fra meg.

Den tredje knuten, det tredje slaget:
Å være fanget innenfor fire vegger man ikke liker. Ikke ha mulighet til å gjøre noe med det. Knyttneven smeller til igjen. Enda hardere. Kjenner den sviende, brennende smerten etter den bre seg gjennom hele kroppen. Gjør meg uvel.

Den fjerde knuten, det fjerde slaget:
Pengene. Alle de pengene som allerede er brukt. Som jeg ikke har. Alle pengene som må brukes, som ikke kan brukes. Den verste knuten. Den som sitter hardest og strammest. Den det er vanskeligst å komme ut av. Den knyttneven som treffer hardest. Som får meg til å forsvinne et øyeblikk. For så å vekkes av et nytt slag. Som gjør meg enda mer vondt, enda mer ør enn det forrige.

Ørefikene:
Alle de små ørefikene. De som kommer mellom de harde slagene. De som er så små at de nesten bare erter meg. Men som likevel svir lenge etter at de har truffet. Ørefikene. De uforutsette utgiftene, smertene i magen som øker, den innsatsen som gjøres som ikke gir resultater, de stressende dagene, den manglende energien, skaden på bilen, invitasjonene jeg må takke nei til. Små ørefiker hele tiden. Som svir og minner meg på de harde slagene og knutene som holder meg fast.

Jeg sitter fast! Bundet til hverdager jeg ikke liker. Uansett hvor mye jeg prøver å rive og slite meg løs, så strammes bare repene mer. Slagene treffer like hardt.

546908_398199376923802_166687001_nBildet er herfra

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s