Min forbannelse

Mørket har lagt seg over landskapet. Som et teppe har det brettet seg over hvitkledde sletter. Snøen laver fortsatt ned. Smelter på kinnene. Blander seg med tårene. De salte, små tårene. Som triller nedover kalde kinn. Jeg er glad for snøen. Jeg er glad den smelter mot huden. Slik at de få jeg møter ikke kan se den smerten jeg bærer i kveld.

Jeg vet jeg som kvinne ikke burde bevege meg alene på denne tiden. Det er mørkt. Det er øde. Ingen vil se. Ingen vil høre. Om noe skulle skje… Men, jeg måtte ut. Klarte ikke være inne lenger. De fire veggene… Som burde være rammene av et varmt og trygt hjem. Har blitt mitt fengsel. Sperrer meg inne med de vonde tankene. Holder meg fanget i min ensomhet.

Ensomheten føles mindre trykkende her ute. Den har større plass å boltre seg på.

Jeg prøver å rømme inn i musikken. Lar den fylle ørene. Behagelige toner. Men, tonene klarer ikke å overdøve tankene. Tankene er høyrøstede i kveld.

Jeg begynner å undre. Hvorfor plager ensomheten meg slik?

For det er ikke alltid den plager meg. Av og til er det godt å være alene. Hvorfor er den da så trykkende innimellom?

the-loneliness-of-abuse-leisa-collinsBildet er herfra

Min første tanke er at ensomheten er trykkende når jeg egentlig ikke ønsker å være alene. For det er stor forskjell på de to ordene – alene og ensom. Jeg kan ofte ha det bra alene. Av og til vil jeg være alene. Men ensom vil jeg ikke være. Det er ensomheten jeg frykter….

Og jeg vet innerst inne hvorfor jeg frykter ensomheten. Den inneholder for mange minner. Ensomheten minner om et liv hvor jeg stort sett har stått alene…

Jeg har aldri hatt foreldre som har vært der for meg. Og det er sårt. Selv i dag….

Min far var delvis tilstede til å begynne med. Annenhver helg. Når det ikke ble avlyst da. Det skjedde ofte. Som regel kom beskjeden etter at han skulle hentet oss. Etter at jeg hadde stått utålmodig og sett etter bilen hans en times tid. En liten pike full av glede og forventning, som ble stående skuffet og såret. Avlysningene kom oftere og oftere med årene. Helgene ble sjeldnere og sjeldnere. Liten skuffet pike ble større og fortsatt like skuffet pike. Et sted i begynnelsen av ungdomsskolen forsvant de helt. Piken ble såret. Veldig såret. Men, ikke overrasket. Var allerede vant til hans brutte løfter. Han forsvant mer og mer ut av livet hennes. Ikke så mye som en hilsen til jul eller bursdag. Det var like greit. Det var lettere å forholde seg til ingenting enn til brutte løfter.

To ganger i mitt voksne liv har jeg tatt kontakt med han. I desperasjon. Bedt på mine knær om at han kan stille opp for meg. Begge gangene sa han ja. Begge gangene skuffet han. Enda to brutte løfter å notere på lista. En svært lang liste har det blitt med tiden. I løpet av de siste 10 årene har jeg fått en tekstmelding som jeg kan huske. Der stod det tre små ord. Ikke de tre man skulle tro når man sier tre små ord. Det stod «Farmor er død!» That’s it… Han kunne ikke engang ringe å si det. Bare en tekstmelding. I begravelsen hennes snakket han ikke til meg. Ikke ett eneste ord. Til tross for at han tydelig kunne se at hans barnebarn spiret i min mage. Han vet han har et barnebarn. Han vet det er en gutt, men kun på grunn av et tilfeldig møte på gaten. Han vet ikke når han er født. Han vet ikke engang hva barnebarnet han har heter….

Sist jeg møtte min far var i sommer. Også det et tilfeldig møte på gaten. Jeg passerte ham. Maks 10 cm ifra. Han så meg, men hilste ikke. Han kjente meg ikke igjen. Han kjente ikke igjen sin egen datter. Jeg nektet å innrømme det da. Men, jeg tror det var det ultimate sviket!

Min mor har vel alltid vært til stede. Men, hun har aldri stilt opp. Hun har gjort det praktiske som en mor må gjøre. Selvfølgelig. Men, noen god mor har hun ikke vært. Hun har aldri sett mine sorger. Hun har aldri vært til å stole på. Takket være hennes dårlige valg ble min barndom et helvete.

Hun er bipolar. Det tok lang tid før hun fikk diagnosen. Hun har hatt nok å slite med opp gjennom årene. De som har lest min historie vet at hun ble mishandlet av min stefar i mange, mange år. Så jeg burde ikke klandre henne for at hun ikke var noen mor for meg. Men jeg gjør det. For selv nå, når hun er godt medisinert og fungerer greit, så er jeg ikke prioritert. Jeg kan fortsatt ikke ringe henne om jeg trenger noen å snakke med. Jeg må passe på hvilke dager og hvilke klokkeslett jeg ringer på. For å vite om hun vil være edru når jeg ringer. Hun er nok glad i meg innerst inne, men hun er ikke der for meg. Det er ikke jeg som er prioritert i hennes liv. Det er alkoholen.

Det gjør vondt å ikke få ubetinget kjærlighet og støtte fra sin egen mor. Det gjør noe med deg. For hvis ikke ens egen mor kan elske deg og være der for deg i ett og alt. Hvem kan da være det? Hvordan kan man forvente at noen annen noen sinne vil være det? Det gjør vondt når din egen mor ikke klarer å ta valgene hun må. Når hun tar valg som hun vet skader sine barn. Og fortsetter med det når sykdommen er under kontroll og hun er bevisst sine valg…

Jeg har aldri sagt til min mor at jeg er glad i henne. Jeg kommer nok aldri til å si det heller. Jeg klarer ikke. Det knyter seg i meg hver gang jeg må gi henne en klem. Hun har påført meg så mye smerte. Hun overlot meg til meg selv. Lenge før jeg var klar for det. Hun lot meg vokse opp i ensomhet….

Mine søsken elsker jeg over alt på jord. Og jeg vet det er gjensidig. De har vært gjennom samme helvete som meg. Vi er vant til å måtte skjule det vonde. Vant til å måtte bite tenna sammen og klare oss selv. Så vi prater aldri om det som smerter. Det har bare blitt sånn. Vi har opplevd nok jævelskap sammen, så nå fokuserer vi kun på det gode når vi møtes.

Det har opp gjennom årene ikke vært flust med nære venner heller. Jeg har problemer med å åpne meg. Slipper ikke noen innpå meg. Tør ikke stole på noen. Så jeg har alltid hatt bekjentskaper, men få gode venner. Jeg har taklet mine problemer alene. Båret alt inne i meg. Gjemt det.

Og fortiden preger meg. Jeg er vant til å måtte klare meg alene. Jeg er vant til at mine problemer hører ensomheten til… Derfor frykter jeg ensomheten. Liker ikke å være alene…

I dag er heldigvis ting litt annerledes… Jeg har begynt å åpne meg. Så smått! Det tar tid. Det er skummelt å slippe noen inn på seg. Det er uvant å vise seg sårbar. Det er vanskelig å tørre å stole på noen. Jeg er vant til svik. Det vet jeg hvordan jeg skal håndtere. At noen bryr seg er derimot uvant. Selv om det er godt, så gjør det meg redd…

Når ensomhetens mørke tar tak i meg, så møter jeg den fortsatt alene. Alt jeg ønsker er å kunne ta opp telefonen. Ringe noen. Bare fortelle at jeg ikke ønsker å være alene. Be noen komme hit. Bare være med meg. Behøver ikke si noe. Bare gi meg en klem. Bare være her. Så jeg slipper unna ensomheten.

Men, jeg gjør ikke det. Jeg klarer ikke!

Jeg begynner å få litt flere gode venner. Likevel klarer jeg ikke å ringe dem på sånne dager. Vil ikke tynge noen med mine problemer. Vil ikke være en byrde. Vil ikke trenge meg på. For jeg er vant til å bli avvist. Jeg er vant til svik. Jeg er vant til at det ikke er noen der når jeg strekker ut en hånd. Vet hvordan den smerten svir. Når hånden strekkes ut, men ingen tar den. Vet hvordan det føles å bli avvist. Det er derfor vanskelig å tørre å ta den sjansen igjen. Redselen for den kalde, isende smerten av å bli avvist sitter for godt i. Og jeg vil ikke være noen til last. Vil ikke være byrde. Vil ikke trenge meg på.

Og min kjære…. Du som nå kjenner meg bedre enn noen. Du som ser meg for den jeg virkelig er. Som ser forbi min ytre fasade, og ser hva som skjuler seg i dypet av meg. Du, som ser det ekte meg, og som er glad i meg likevel. Jeg klarer ikke skjule noe for deg. Du ser rett gjennom meg. Leser meg. På en måte ingen har gjort før. Jeg vet du ville kommet og vært her for meg om jeg hadde spurt. Du er enestående der!

Men, jeg klarer ikke spørre deg. Jeg vet hvordan mine mørke tanker har tynget deg den siste tiden. Hvordan du har brukt all din styrke på å holde meg oppe. Jeg beundrer deg for det. Vet du har nok annet i tankene. Likevel er du der for meg. Holder meg oppreist når jeg ikke klarer det selv. Du er sterkere enn noe annet menneske jeg kjenner. Men, jeg kunne ikke spørre denne gangen. Kan ikke tynge deg med alt som plager meg. Kan ikke lene meg på deg hver gang jeg vakler. Kan ikke be deg dra meg opp hver gang jeg faller. Jeg kan ikke ta all styrken din. Du trenger den selv.

Så, jeg fanges av min ensomhet. Den er uønsket. Den minner meg om et liv jeg har kjempet alene. Den minner meg om smerte. Den minner meg om følelser av avvisning. Den minner meg om brutte løfter. Den minner meg om svik. Ensomheten er en runddans av mitt helvete. Og den uønskede ensomheten får meg til å føle meg alene. Jeg føler meg uønsket selv. Jeg minnes om et liv hvor jeg følte at jeg ikke var verdt å elske. Ensomheten får meg til å tenke irrasjonelle tanker. Tanker om at jeg fortsatt ikke er elsket. For hvis jeg var elsket, så burde jeg ha noen som kunne komme å være med meg. Burde jeg ikke?

Tankene er irrasjonelle. Og jeg vet de forsvinner når ensomheten gir seg. Men, nå er de der. De kommer med ensomheten. Den mørke ensomheten. Hvor jeg er liten, og sårbar. Hvor verden er kald og svikefull. Ensomheten som bringer med seg hatet, avvisningene, helvete. Den mørke ensomheten hvor jeg står alene.

Ensomheten er min forbannelse….

 

Reklamer

6 Svar til “Min forbannelse

  1. Kjære Toner av tanker: Jeg lever av å skrive, og det er ikke så ofte jeg blir grepet av ord som når jeg leser din blogg. Det er mulig man blir litt for profesjonell fordi man driver med dette til daglig. Men du klarer å gripe meg hver gang, Og jeg er tydeligvis ikke den eneste.
    Jeg er far til to barn selv og jeg blir oppriktig sint når jeg hører om dine erfaringer med din far. Jeg har selv måttet gå gjennnom ild og vann for mine barn og blir opprørt når jeg leser om foreldre som ikke stiller opp.
    Godt at du har din kjære som stiller opp for deg. Jeg har selv en kjæreste som er gull verdt i tunge stunder.
    Lykke til videre. Vi heier på deg, alle som leser bloggen din.

    • Oi… Det var litt av et kompliment å få! Å få høre at jeg klarer å gripe en som lever av ord med mine egne…. Takk takk!

      Jeg har alltid hatt en far, men jeg har aldri hatt noen pappa. Det er jeg ikke alene om. Derfor jeg blir så forbannet hver gang jeg hører om barnefordellingssaker hvor far så gjerne vil, men mor nekter han! Det er så egoistisk!!!

      Heldigvis er det flere som deg som kjemper med nebb og klør for sine barn!

  2. Kjære deg!

    Aldri tvil på hvor vidt du er verdt å elske – for det ER du! Av deg selv og av andre. At dine foreldre dessverre ikke ga deg den kjærligheten og tryggheten du fortjente og hadde behov for i oppveksten har ingenting med DEG å gjøre. Det skyldes utelukkende DERES mangler og tilkortkommenheter (som dessverre synes å være omfattende).

    Du har dessuten all grunn til å være stolt over hvem du har blitt, på tross av alt. Ditt mot og styrke, ditt kloke hode og brennende hjerte, er tydelig for oss som leser bloggen din.

    Varme tanker og beste ønsker til deg! ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s