En hyllest til kroppen min!

For et par dager siden fikk jeg en e-post av Sommerfuglen. Hun hadde skrevet et hyllest til kroppen, men ville ikke publisere den under fullt navn i egen blogg. Sommerfuglen er en av mine faste lesere, så jeg hadde ingen motforestillinger til å la henne publisere det hos meg. Temaet og måten innlegget er skrevet på er også er helt i min gate.

Så da presenterer jeg første innlegg ut hvor

En hyllest til kroppen min. På tide å bli venner.

Tross mangfoldige år med mobbing, og stygge kommentarer. Fra fremmede, venner, kjærester og familie, har kroppen min det fint. Jeg har gjemt den bak håndklær, på doavlukket, og skulket gym og svømming til den fikk egen garderobe. Den var på bursdag i bassenget som eneste med klær på, og lå på stranden og solte seg under et håndkle som dekket hele kroppen, i tilfelle noen gikk forbi. Men de flest av kommentarene kommer fra meg. Jeg sier de stygge tingene til kroppen min. Jeg er utrolig slem mot den, hele tiden.

Men sannheten er at den gjør fantastiske ting for meg, hver eneste dag, uten at jeg finnes takknemlig.

Hvis jeg skal forklare hva kroppen min gjør, så må jeg forklare hvordan den er;

Langt, silkemykt blondt hår, vokser ut fra hodet i lange lokker. Det er er pent å se på, og jeg vet at noen snur seg hvis jeg slenger litt på det når jeg går forbi.

Håret rammer inn et vakkert ansikt, søtt, med store bollekinn og lysende blå øyne, øyenbryn med perfekt fasong, som aldri har bydd på problemer eller nappebehov. Etterfult av en liten nese med egenart. Jeg kaller den hoppbakkenese. Hvis du kjører ned langs panna til de fleste andre, så vil du få en lang bakke før du bare faller rett ned i munnen, men hos meg er det en kurve oppover, og du må ta et par saltoer før du lander.

Leppene mine er røde, tynne når jeg er snurt, men tykke fyldige når jeg er lidenskapelig. Smile er blendene, men litt skeivt. Tennene er ikke helt hvite, men de er nesten perfekt formet, og med bollekinnene og to blå lykkelige øyne, har jeg fått høre at jeg kan sjarmere hvem som helst.

Under hodet finner man halsen, den er for tykk for de minste smykkene, men den er fantastisk å kysse på.

Armene er korte, som resten av kroppen. Fingrene små, og runde. Bollefingre, men gode å holde i.

Neglene er nesten alltid nedbitt og nesten aldri pyntet med neglelakk, men hånda er sterk. Den kan gripe, løfte, skrive, og kjærtegne. Helt perfekt.

Ned fra de runde skuldrene er det to perfekt dråpeformede gaver. De er runde, de er myke, de er faste, de ligger perfekt til. En stiv knopp kommer til syne når kroppen fryser, eller er sensuell. De har fått flere til å smile, til å slippe alt de har i hendene bare for å beundre synet. Jeg er heldig. De er kanskje ikke så store, men de fyller en håndfull perfekt.

Ryggen er bred og utrolig følsom, midjen er smal, men ikke nok ifølge helsedepartementets anbefalinger.

Magen er stor, med en liten navle midt på. Den er utrolig myk å ligge på og blir alltid overrasket når den blir tatt på. Det er den ikke vant til, den blir alltid forsøkt bortgjemt.

Neden for ryggen med perfekt svai, kommer rumpen. Den er stor, den stikker ut, men den har perfekt fasong. Et smalt eple, liksom. Ikke er den hard, den disser nok litt når den beveger seg, men den er fin å se på.

På andre siden skjuler det seg en skatt, bak en trimmet stripe med hår finnes vulvaen. Bollete den også, viser vei til en hemmlighet som få har fått glede av. En vakker hemmlighet. En hemmlighet som er nesten helt symmetrisk, med en stor knopp som er veldig følsom, og en inngang til det fineste som finnes. Jeg er heldig

To kraftige lår følger etter. De er store, men det må de være. De løfter veldig tungt hver dag. Leggene er glatte, i alle fall rett etter en dusj, og en stor muskel kommer til syne når jeg står på tå for å rekke opp til toppen. Så kommer to små føtter. Med ti små tær. De har rød neglelakk på, akkurat nå. 

Denne kroppen lever jeg i, hver dag. Den løfter meg, den frakter meg, den fungerer. Den har aldri skadet seg. Det har aldri vært noe galt med den. Selv om den slemme stemmen har sett i speilet og ønsket at noe skulle skje. Kanskje jeg bare kunne falle og brekke noen bein, så kunne de gi meg lavkalori-mat på sykehuset? Kanskje jeg bare kunne havne i koma, så kunne jo ikke doktorene gir meg over basalforbrenningen? Kanskje jeg kunne skjære av litt av lårene? Putte det en annen plass, eller gi det til noen som trenger det.

Nei, jeg trenger det. Kroppen min er fin. Den fungerer for meg hver eneste dag. Aldri klager den. Aldri får den skryt av sin sjef. Bare negative detaljkommentarer. Selv om den prøver så godt den kan med det den får. Når det kommer for mange kalorier inn så prøver den å bli kvitt dem, men hvis det ikke går, så legger den dem på de mest gunstige stedene. I brystene, på magen for å beskytte de indre organene og på rumpa for at jeg skal sitte godt. Resten får lårene.

Jeg er heldig. Kroppen min får mange komplimenter, men ofte har de ikke kommet lenger enn til den slemme stemmen. Hun sender dem ikke videre. Hun bare kaster dem. Selv om hun har vist frem kroppen foran et webcamera for å få bekreftelse. Selv om hun har sendt bilder, for å få oppmerksomhet. Selv om hun har vist den til fremmede. Komplimentene blir alltid kastet. Nå er det på tide at posten kommer frem. Derfor tar jeg over for den slemme stemmen. 

Jeg sier stopp. Vi skal ta vare på alt det vi får som er positivt, også kan vi kaste resten.

En kjempesøt jente, med fortryllende øyne, vakkert smil og verdens mykeste hud. Små føflekker fargelegger hele den lyserosa huden. Jeg har ingenting å være flau over. Kroppen er litt større, men den overlever lengre uten mat. Den er litt større, men den løfter tyngre hver eneste dag. Den er litt større, men den er proporsjonert helt riktig. Den er litt større, men det trenger ikke å være feil. Stor kan være fint. Det kan faktisk være helt perfekt.

Kroppen min er fin.

Fortell meg om din.

Sommerfuglen

Bilde av kunstneren Luis Royo

Reklame