Jeg ser meg selv i speilet. Der i refleksjonen av den jeg engang var, så ser jeg meg selv forsvinne…
Jeg forsvinner fysisk. Ser refleksjonen av meg selv blir mindre og mindre. Matlysten er forduftet. Klarer ikke tanken på å innta noe. Spiser i ny og ne fordi jeg vet jeg må. En gang om dagen hvis jeg er heldig. Men som regel så avviser kroppen det. Sender det i retur. Er kvalm, så jeg klarer ikke spise. Fordi jeg ikke spiser, blir jeg kvalm. En evig runddans.
Jeg forsvinner mentalt. Klarer ikke bruke hodet. Tankene er låst fast i sitt mørke. Klarer ikke fokusere. Klarer ikke tenke klart. Til tider går det helt rundt for meg. Jeg svimler. Jeg faller. Kommer til meg selv liggende på gulvet. Fortsatt svimmel. Reiser meg, og holder meg fast i veggen. Til jeg tør å ta neste skritt.
Jeg forsvinner totalt. Jeg er ikke annet enn en skygge av meg selv. Mitt smil, min livslyst, min glede. Forlatt meg for lenge siden.
Der i speilet ser jeg meg selv forsvinne.
TONER AV TANKER 
4 svar til “Jeg ser meg selv forsvinne!”
Akkurat nå fikk jeg trang til å løfte deg opp og stelle pent med deg!
Det er helt «unødvendig» at du skal ha det på den måten. Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg råd og passe på at du kommer deg opp igjen og får orden på dagene dine.
Jeg kan bare si det og forsøke å sende deg omtanken, jeg bryr meg!
Takk! Dine ord varmer. 🙂
Vi er her til du lander. Så tar vi det skritt for skritt! Takk for at du deler!
Takk!