Fanget av fortidens dårlige valg!

Jeg har sagt jeg skal prøve å være mer åpen…

Likevel, så er jeg veldig skeptisk til det jeg nå skal skrive… Det er så innmari ærlig. Jeg blottstiller meg fullstendig. På en måte jeg aldri har gjort før. Jeg innrømmer å ha problemer. Ikke bare for meg selv, men for mine lesere. For verden.

Det er skummelt!

De fleste kjenner meg ikke. Det gjør det litt tryggere. Men, det er også de som vet hvem jeg er. Vet hvem det er som skjuler seg bak. Kjenner hvilket hode som sprer disse tonene av tanker…

De av dere som kjenner meg. Vær snill med meg! Ikke døm meg, er dere snille. Ikke prøv å belære meg om feilene jeg har gjort. Jeg vet hva jeg har gjort galt. Jeg vet hvor jeg har tråkket feil. Så ikke døm meg. Vær så snill! La da heller være å lese videre. Leser du og dømmer, ikke fortell meg det! Jeg har nok med å dømme meg selv. Den dommen er hardere enn det noen annen kan gi. Så ikke fortell meg det om du fordømmer meg, er dere snille! Da er det bedre dere enten snur ryggen til meg og går. Eller bare glemmer det dere har lest. For min skyld!

Mitt store problem. Min store byrde. Min verste frustrasjon. Det som trykker meg ned. Formørker mine tanker. Gjør hverdagen så vanskelig å komme gjennom. Det er så skammelig….

Jeg har økonomiske problemer. Jeg er en gjeldsslave. Fanget i resultatene av år med dårlige valg…

Det hele startet da jeg forlot min eks. Økonomisk sett hadde vi det greit. Da jeg flyttet satt jeg med studielån og et lite lån i banken. Og INGEN verdier. Jeg var student, og jobbet 40 % ved siden av. Ikke mye å bli rik av.

Jeg hadde ingenting. Ikke noen oppspart kapital. Ikke så mye som et rødt øre på en sparekonto. Men jeg måtte vekk! Så fort som mulig.

Han kranglet på alt. Hvem som eide hva. Hvem som hadde betalt hva. Hva som var mitt, og hva som var hans. I følge han var alt hans. Jeg hadde jo ikke bidratt til noe. Jeg var jo bare student. Ja, selv tingene til poden insisterte han på at var hans.

Han kranglet også på barnefordeling og omsorgsrett. Det var der jeg måtte legge energien min. For jeg kunne ikke gi fra meg sønnen min. Ikke sjans i havet. Han hadde ikke deltatt nok til å vise seg kapabel til å ha den daglige omsorgen. For jeg er egentlig veldig liberal i forhold til hvem barnet skal bo hos fast. Det er nødvendigvis ikke alltid mor som er det beste valget. Men, her måtte jeg kjempe. For poden. Fordi jeg ikke visste om far ville klare det ansvaret, selv om han kranglet for det. Og i ettertid vet jeg at jeg gjorde rett. Han kranglet på det bare fordi det var siste «makten» han hadde over meg.

Jeg stod uansett på bar bakke. Jeg måtte ut så fort som mulig. For min egen del. Hadde ikke penger til husleie eller depositum. Måtte låne. Første feilsteg! Nødvendig ja, men det var starten… Ikke kunne jeg bli lenge nok til at vi ble enige om hvem som skulle ha hva heller. Så jeg forlot alt. Rubbel og bit. Tok med meg personlige eiendeler og klærne til poden og stakk.

Jeg måtte ha det meste nytt. Ikke hadde jeg bil lenger heller. Kunne ikke benytte meg av gis bort annonsene på finn. Fordi alle krevde at man hentet. Det hadde jeg ikke mulighet til. Og jeg hadde ingen å spørre. Så jeg måtte kjøpe alt nytt, og betale for hjemkjøring. Hvitevarer, møbler, kjøkkenting osv. osv. Alt måtte jeg kjøpe på nytt. På kreditt. Fordi jeg ikke hadde penger. Og med et barn i hus, så er det begrenset hvor lenge man kan leve med kun en madrass på gulvet.

Som sagt, jeg var student. Hadde ikke mye å rutte med i måneden. Og plutselig måtte jeg klare alt av utgifter på min lille inntekt. Husleie, barnehage, reise, skole, telefon osv. osv. Pengene strakk ikke til. Og behandlingstiden på de stønader jeg hadde krav på fra nav var lang. Det tok tre måneder før de var på plass. I mellomtiden, mer kreditt. Hadde ingen i familie som kunne strekke ut en hjelpende hånd. Men, jeg ville jo få stønadene etterbetalt. Da kunne jeg betale det ned igjen.

Det var en kostbar affære. Jeg trodde jeg hadde kontroll. Det var jo ikke snakk om så mye, var det vel? Jeg ville jo begynne å jobbe et år senere. Da fikk jeg bare leve sparsommelig å få nedbetalt så fort som mulig….

Etter studiet kom jeg meg raskt ut i jobb. Det var ikke noe problem. Jeg fikk ordnet med refinansiering. Fikk betalt unna alle småkreditter. Slik jeg hadde planlagt. Fikk ryddet opp. Det føltes godt…

Men, jeg gjorde en vital feil! En feil jeg aldri skal gjøre igjen… Jeg glemte å klippe kredittkortene. De ble liggende i lommeboka. At jeg kunne være så dum!

De ble enkle å bruke. Dessverre!

Det ble gjort dumme valg. Det er det ingen tvil om. Det trenger jeg ingen til å fortelle meg. Jeg vet hva jeg gjorde galt. Jeg vet hvorfor. Jeg vet hva jeg burde ha gjort.

Men, det hjelper lite for øyeblikket. Nå sitter jeg i et kaos uten like. Et kaos jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg ut av. Den beste løsningen er så enkel. Så lite kostbar i forhold til realiteten nå. Så effektiv. Likevel uoppnåelig.

Refinansiering. Skikkelig denne gangen. Gjennom banken. Med faste avtaler, budsjetter osv. Banken kunne hjelpe meg med alt. Ikke noe problem. De kjenner meg, og de kjenner min påståelige vilje. Vet at jeg vil klare det. De satt bare en betingelse. Den klarer jeg ikke å innfri. De må ha en kausjonist…. Uoppnåelig! Jeg har ikke foreldre som kan stille opp slik. De fleste har kanskje det, men ikke jeg.

Så løsningen er uoppnåelig. De kunne like gjerne sagt nei… Så her sitter jeg. Har det vondt. Er frustrert. Mister motet, gleden og livslysten. Bundet fast i en mørk, lang tunnel jeg ikke finner veien ut av. En labyrint av regninger og krav. Fanget av fortidens dårlige valg!

NhUsiSwqNWTNZwn4hB_XEwvrS8Usk4oYr1wTFkBnWQ5QBilde er herfra

Reklamer

12 Svar til “Fanget av fortidens dårlige valg!

    • Det er tøft å fortelle dette, selv om de fleste av dere ikke vet hvem jeg er. Det er vanvittig tøft!

      Det er ingen som har rett til å dømme. Likevel er det mange som gjør det. Det er ikke akseptabelt å slite med økonomien, selv om vi vet at mange gjør det. Etter x antall sesonger med Luksusfellen, så har det også blitt en allmenn oppfatning om at det bare skjer med idioter. For de som stiller der sløser penger på champagnefylla og designersko. Sånn er det ikke alltid. Jeg lever ikke i noen overflod, og har aldri gjort det. Men ja, jeg har gjort mine feil. Dømt vil jeg bli. Garantert! Jeg kan bare håpe de følger min oppfordring og holder det for seg selv 😛

  1. I fare for å komme med råd: Hva med gjeldsordning? Så vidt jeg vet en siste utvei ved å leve på minimum i fem år mens resten man tjener dekker gjeld? Angående skammen: din situasjon gjelder langt flere enn du aner, men de færreste er sterke nok til å dele det!

    • Vedr. rådet ditt: Gjeldsordning er en unntaksordning som jeg ikke vil komme inn under. Gjelden min er for det første ikke gammel nok. Dessuten så er gjeldsordning kun noe som innvilges dersom man ikke ser at vedkommende vil være egnet til å betjene gjelden sin selv. Jeg har for høy arbeidsevne og for høyt inntektspotensial til at det vil kunne innvilges. Fordi jeg under rette omstendigheter vil være egnet til å betjene den. Da spiller det ingen rolle at de omstendighetene ikke kan realiseres…

      Ja, det er mange i min situasjon. Det er derfor jeg deler. For å kanskje vise at det ikke bare rammer idioter på 20 år i champagnerus. Men, skammen er der likevel. Fordi dette er noe jeg burde forutsett. Jeg burde ikke vært så dum at jeg tok de valgene jeg gjorde. Og fordi dette er noe de aller fleste klarer å unngå. Derfor er det skammelig når man roter det til med den ene tingen ALLE vet at man ikke skal rote til…

      • Er det ikke tragisk? Fordi du «klarer deg for bra», får du ikke hjelp og ender med å ikke klare deg.. Tragisk, virkelig! Hva er alternativet?

        Takk igjen for at du deler!

        • Ja, det er tragisk. Dessuten så vil ikke gjeldsordning innvilges når det er forbruksgjeld heller. Så hadde jeg latt alle regninger gå dukket, men betjent gjelda, så hadde det vært lettere å få hjelp. Er ikke rart man skammer seg, når selv de offentlige etater mener man kan seile sin egen sjø om man har gått i den fella!

          Alternativet er at alt går til inkasso. Blir enda dyrere, nedbetales med påleggstrekk mens rentene øker og øker. Leve på et minimum i evigheter fremover… Inntil en dag hvor alt er trukket og nedbetalt… Trykke meg enda lenger ned enn det jeg allerede er. Gi meg enda større gjeld enn det jeg allerede har, pga gebyrer og renter. For så at jeg kan få hodet over vann 5-10 år fra nå… Det er alternativet! 😦

  2. Jeg vet hvordan du har det. Eksen min og jeg var sammen i over ti år og var ca 18 år når vi etablerte oss. Dvs. moren hans kjøpte en leilighet til han, han betalte ikke husleie engang. Jeg kjøpte alt innbo på dyr kreditt. Flere år senere kom jeg inn på den utdannelsen jeg alltid hadde drømt om. Tre år senere var jeg ferdig utdannet med godt vitnemål. Men det var finanskrise og jeg fikk ikke jobb.

    Forholdet begynte å skrante. Jeg oppdaget at han hadde sex med prostituerte, jeg tilga, vi kranglet så busta føyk i noen år. Så orket jeg ikke mer og måtte flytte. Han påsto at alt var hans… jeg satt igjen med 350 000 i studielån, dyr husleie – hadde to hunder han plutselig dreit i også så jeg kunne ikke bo på hybel og hundene var som barn for meg, jeg klarte ikke å gi de bort.
    Jeg satt altså der med dyr kreditt og måtte jobbe ræva av meg i jobber som ikke var relatert til utdannelsen. Jeg jobbet 8-16 i ukedager, pluss ute fredag natt og lørdag natt. Etter to år møtte jeg veggen. Og ble sykmeldt. Han solgte leiligheten han hadde fått av sin mor, den hadde økt fire ganger i verdi, og kjøpte en ny. Han satt med bilen -alt.

    Nå begynner jeg å se lyset og har fått tro på meg selv igjen ved hjelp av noen fantastiske engler av noen mennesker som har hjulpet meg.

    Det er surt at han drar på ferie tre ganger i året. Han kjøper dyre klær og ting.
    Jeg sparer det lille jeg har. Får litt hjelp av faren min. Men kredittkortgjelden øker og jeg er redd. Håper jeg finner en jobb snart. Men få vil ansette en som har vært sykmeldt lenge. Tankene har vært så mørke. Hadde jeg ikke hatt hundene mine hadde jeg ikke hatt noe å leve for og da tror jeg ikke at jeg hadde skrevet dette nå.

    Lov meg å ikke forsvinne ned i mørket. Jeg vet at du er en fantastisk, god og sterk person som i tillegg har et talent – du er dyktig på å skrive!!! Og det kan du bruke!!! Skriv om den vonde oppveksten din. Snu det vonde til noe positivt.
    Skriv en bok. Begynn i det små… babysteps.
    Det kommer til å gå bra.
    Det ordner seg jo alltid for snille jenter til slutt. Selv om det kan virke uendelig lenge og man vil gi opp hundre ganger på veien.
    En stor klem, varme tanker og lys sender jeg til deg.

    • Jeg kjenner meg igjen i hovedlinjene i historien din. Det er nok mange av oss som har opplevd noe slikt…

      Ulempen med dyre kreditter er at så lenge man ikke klarer å betale store summer av gangen, så minker de aldri. Man betaler kun renter hver måned, uten at gjelda minker… Det er det som har tatt motet fra meg!

      Men, økonomi er ikke verdt å gjøre det slutt her i livet. Det er forferdelig mens det står på. Helt jævlig! Men, alternativet er mye verre på lang sikt. Husk det!

      Det vil ordne seg for deg også til slutt. Klem og varme tanker til deg også ❤

  3. Tilbaketråkk: Luksusfellen i det virkelige liv! « Toner av tanker

  4. Tilbaketråkk: Fattiglus! « Toner av tanker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s