Jeg lever ikke. Jeg bare er.

Jeg sover ikke. Jeg spiser ikke. Jeg lever ikke.

Jeg bare er. Eksisterer. Venter! På bedre tider. På løsninger som ikke kommer. På frelsen som ikke finnes.

Og mens jeg venter, så bare er jeg. Eksisterer.

Kjenner problemene tårne seg opp rundt meg. Som mørke skyer som ruller inn over horisonten. Mørke som natten. I dem finnes intet håp. I dem finnes intet lys. Bare mørke.

Like altoppslukende som havet. Like voldsomme. Nærmer de seg. Raskere og raskere. Legger seg rundt meg. Lokker meg inn i sitt mørke. Som havet.

Jeg stod på trygg avstand først. Så på havets mørke, voldsomme krefter. Der de rev og slet mot hverandre. Så kraftig. Så brutalt. Likevel så vakkert. Så lokkende.

Jeg tok et skritt nærmere. Fortsatt på trygg grunn. Nøt synet. Av det ville. Det vakre.

Enda et skritt.

Og enda ett.

Visste det var farlig. Kjente frykten og redselen. Klarte ikke stå imot. Ville bare kjenne disse voldsomme, ville kreftene mot fingrene. Mot tærne.

Ett skritt til. Så mykt. Så kaldt og befriende. Så rent. Virket brått så uskyldig. Hvordan kan noe så vakkert, så deilig, være farlig?

Nok et skritt. Kunne kjenne den svalende mykheten mot anklene. Så lekent. Jeg frydet meg. Over denne milde, myke skjønnheten av rene, edle dråper. Mot min nakne hud. Lekte med den. Lot den glede meg. Tilfredsstille mine lyster.

I min lekenhet glemte jeg meg. Det var så deilig. Så behagelig. Denne vakre, mykheten av de kalde dråpene. Lot meg drive utover. Nøt den kjølende, svale følelsen mot kroppen. Sakte, men sikkert. Drevet utover. Bort. Fra den trygge grunnen.

Med ett mistet jeg fotfestet. For en liten stund. Fant det igjen. Så vidt. Kunne kjenne grunnen under tærne. Så vidt. Så meg tilbake. Mot tryggheten. Den virket langt unna nå.

De myke, milde og kjølende dråpene. Erstattet av kalde, harde slag mot kroppen. Som rev og slet i meg. Dro meg lenger  utover. Lenger fra tryggheten. Jeg forsøkte å kjempe imot. Kjempet mot disse voldsomme kreftene. Til ingen nytte. Jeg var fanget. Ble dratt videre utover. Av ville, mørke krefter.

Mistet fotfestet helt.

Veien tilbake til tryggheten synes lang. Alt for lang. Uoppnåelig. Intet feste under føttene. Intet halmstrå til å holde meg flytende.

Jeg bruker mine siste krefter på å holde meg flytende. Blir dratt under. Inn i det kalde mørket. Av krefter jeg ikke klarer å motstå.

Innimellom finner jeg litt energi. Klarer å kave meg selv til overflaten igjen. Trekke pusten.

Så trekkes jeg på nytt ned. I mørket. Inn i den voldsomme og brutale villheten som jeg fryktet. Synker. Min kropp omsluttes. Av det som engang var myke, kjølende dråper. De føles nå som kalde, harde piskeslag. Mot min sarte, slitne kropp.

Kaver meg til overflaten igjen. Kjenner kroppen tappes for krefter. Vet jeg ikke lenger klarer å nå inn til land. Til tryggheten igjen. Jeg er i ferd med å gi etter. La meg dra ned. I mørket. Hvor det ikke finnes noen utvei. Hvor alt håp er tapt.

Der i vannet. Kjemper jeg. Mot krefter, så mye sterkere enn meg. Vet de vil vinne kampen. Jeg har snart ikke mer å gi.

Der, omsluttet av mørket. Slutter jeg å leve. Jeg bare er. Eksisterer. Med et håp om å finne det lille halmstrået jeg trenger. Til å holde meg flytende lenge nok. Til å få samlet krefter. De kreftene jeg trenger for veien tilbake.

Der… I det kalde, ensomme mørket. Er jeg. Eksisterer. Mens håpet sakte. Renner ut av meg….

Bilde er herfra

Reklame