Heia norsk helsevesen!

Jeg har ikke akkurat hatt noen god avslutning på 2012. Ei heller noen god start på 2013. I drøyt en uke har mine dager vært preget av sykehus og smerter…

Nå skal ikke jeg klage. Det er mange som har det verre enn meg. Mange med en mer komplisert sykehistorie. Mange med større smerter, og alvorligere diagnoser. Mange med større utfordringer i møte med det norske helsevesenet enn meg… Jeg skal ikke klage. Derimot så ønsker jeg å sette ord på mine siste dager. For å vise at vi har et helsevesen som ikke fungerer som det skal.

Det hele startet fredag i romjulen. 4. juledag blir vel det… Jeg hadde hatt en god kveld. Vært i byen og møtt mange hyggelige mennesker. Selv om jeg var eneste edruelige blant øl- og vinglassene, så koste jeg meg og lo masse. Men når man er plaget av heftig migrene, så kjenner man sin besøkelsestid i et støyende lokale med dårlig luft. Så det ble tidlig kvelden på meg.

På vei hjem begynte jeg å kjenne mageknip. Tenkte ikke noe over det. Var jo lenge siden sist jeg spiste. Var bare rett hjem å få seg noe mat. Trodde jeg!

Jeg fikk i meg knappe 5-6 biter av maten. Klarte ikke spise mer. Smertene var økende og kvalmen stigende. Herlig! Men, mageknip går stort sett over, så jeg tok heller kvelden. Tenkte at en god natts søvn løser det meste.

To timer senere bråvåknet jeg. Av smerter. AUUU!! Veldig vondt i magen… Øverst i magen. Tok litt smertestillende. La meg i sengen igjen. Håpet det ville hjelpe. Håpet det ville gå over…

Enda et par timer senere hadde jeg mer vondt. AUUU!! Smerten hadde vandret ned til høyre side i magen. Smertestillende hadde ingen effekt. På tide å ringe legevakten.

Jeg bor et stykke utenfor byen, og vi har kommunal legevakt her. Det var derimot ikke den jeg valgte å ringe. Legevakten her er ikke mye verdt. Jeg har selv opplevd manglende hjelp ved kraftig migreneanfall vedvarende i flere dager. Hadde tatt optimal medisinering mot migrenen. Forsøkt alt fra reseptfrie legemidler til morfin uten lindring. Da jeg ringte dit fikk jeg beskjed om at jeg kunne komme inn og få en dispril. Det var alt de kunne gjøre. Da jeg spurte hva dispril kunne gjøre som morfin ikke klarte, fikk jeg bare beskjed om at sånn var det bare. De kunne ikke gjøre mer. Da, som nå, dro jeg til legevakten i Oslo. De la meg inn på ahus! Så alvorlig var smertene mine som legevakten her ville kurere med en dispril. Min sønn har også blitt feilmedisinert der. Og senest nå i romjulen stod det oppslag i lokalpresse at legevakten hadde stått et par timer ubemannet av lege. Fordi avtroppende lege dro hjem før påtroppende lege var på plass. Fantastisk!

Jeg ringte legevakten i Oslo. Joda, jeg var velkommen dit. Men, jeg måtte komme meg dit på egenhånd siden jeg ikke tilhørte der. Fair enough!

Legevakten2%20(200x124)Bilde herfra

Legevakten i Oslo er noe for seg selv. Man kommer inn, og må først snakke med en sykepleier i skranken for å få kølapp. Så sitte ned å vente på sitt nummer. Dette gikk heldigvis raskt. Fikk så snakket med ny sykepleier. En sykepleier som vurderer hvilken prioriteringsgruppe man skal i. Hun hørte på hva som feilet meg og noterte. Nevnte noe om mulig blindtarm, noe som krever umiddelbar operasjon fordi den kan sprekke. Jeg ble plassert i gul kategori. Da er man prioritert. Bør få legetilsyn innen en time. Heldigvis! Jeg hadde store smerter, men fikk ikke lov til å ta mer smertestillende. Det kunne kamuflere endringer i smerteutvikling og vanskeliggjøre undersøkelse.

Tiden gikk. En time. To timer. Tre timer. Så og si ingen pasienter ble tatt inn. Legene behandlet stort sett de som kom inn med ambulanse eller politi bakveien. Hastetilfeller! Det vil si stort sett narkomane med overdoser og alkoholpåvirkede slosskjemper. Akkurat der og da skulle jeg ønske jeg hadde tatt meg en real fyllekule den kvelden. Kanskje jeg også hadde fått komme inn bakveien.

Timene fortsatte å gå. Fire timer. Spurte hvor lenge jeg måtte vente. «Det er vaktbytte om en time. Det blir i alle fall ikke før det!» Jo, takk skal du ha! Kan jeg ta smertestillende da? Nei, det fikk jeg ikke lov til. AUUU!!

Vaktbytte kom og gikk. Venterommet ble stadig mer fullt, men få fikk hjelp. Fem timer. Seks timer. Smertene var uutholdelige. Jeg lå på tvers over to stoler og klynket. AUUU!! Til tross for at det muligens var akutt blindtarmbetennelse…

Etter nesten syv timer fikk jeg endelig komme inn til legen. Undersøkelse. Klem og trykk på magen. Som om jeg ikke hadde vondt fra før. Mulig blindtarmbetennelse var konklusjonen. Måtte vurderes av kirurg. Rett til ahus, men uten smertelindring og i drosje selv om jeg nesten ikke klarte å sitte oppreist.

Vel fremme på akuttmottaket på ahus ble det mer venting. En time gikk. Begynte på time to. Det var da 11 timer siden jeg kontaktet legevakten per telefon og 10 timer siden jeg gikk inn døren på legevakten. 11 timer uten mat, drikke og smertestillende før jeg endelig ble trillet inn av sykepleier.

IMG_20130101_180237

Flere undersøkelser. Mer trykk og klem på magen. Sprøyter og stikk i hytt og pine. Smertelindring, nei ikke enda! Mat og drikke? Nei, du må faste i tilfelle operasjon.»Ja, men….» «Her har du en munnsvamp. Sug på den!» Ikke noe svar. Fortsatt mulig blindtarm. Opp på sengepost. Ligg her.

Så der lå jeg. Med smerter. AUU!! Ikke mat. Ikke drikke. Ikke smertelindring. Ikke noe svar. Kjempe gøy!!

Timene kom og timene gikk. Lukten av mat og kaffe var fristende, men fikk ikke røre. Til tross for store smerter, så kjedet jeg vettet av meg. Jeg er ikke skapt til å ligge stille. Heldigvis fikk jeg truet moren min til å hente pc til meg… Joda, det kunne jo vært hyggelig med besøk en liten stund også. Men, hun var fyllesyk og trippet etter å komme seg avgårde igjen. Ha det bra!

IMAG0462

Ny lege innom på kveldsvisitt. Trykk og klem på magen. AUUU!!! Ikke noe svar. Fortsatt mulig blindtarm. Fortsatt faste. Ingen ordentlige svar. Men kunne nå få væske intravenøst. 24 timer etter smertene begynte hadde jeg fortsatt vondt. Fortsatt i uvitenhet.

Sykepleier der jeg lå var helt fantastisk. Hun visste ikke hva godt hun kunne gjøre for meg. Skjønne, herlige menneske! Da hun til slutt skjønte at det ikke kom til å skje noe mer den dagen, fant hun frem mat og drikke til meg. Endelig! Men, jeg måtte love henne å faste fra midnatt igjen.

Natten gikk med hyl og skrik. Ikke meg vel å merke, men det er ikke akkurat stille på et sykehus. Morgenen kom! Men uten kaffe og røyk som den pleier. Bare smerter. AUUU!! Og nye stikk i arm og finger. Mer venting. Og venting. Og venting.

Først ultralyd. Mulig gallestein eller annet i den sjangeren. Vente. Gjennomføre ultralyd. Tilbake på rommet. Vente…. Legevisitten kom. Mer trykk og klem på magen. AUUU!! Trolig ikke blindtarmen. Usikkert på hva det er. Dra hjem. Åpen retur, men dra hjem.

Jeg dro hjem. Svimmel, og i smerter. Det var da søndag ettermiddag.  Heldigvis har jeg fantastiske venner. Først ble jeg hentet av en kamerat som hold meg med selskap en liten stund. Så ble jeg hentet der av et vennepar. De tok vare på meg de neste dagene. Jeg klarte fint lite selv…

Smertene ga seg ikke. Fortsatt vondt. Fortsatt uvisst hva det var. Smertestillende hadde ingen effekt. Paracet, Ibux, Voltaren, Pinex Forte, Tramadol, Sobril… Forsøkt alt sammen, men uten hell.

1. januar var det nok. I og med at jeg var hos venner så forsøkte vi oss på nærmeste legevakt – Legevakten i Akser og Bærum. Hadde jo åpen retur på ahus, så de burde jo forstå… Akuttmottaket ville ikke ha meg. Kunne forsøke via legevakta der, men det var 3-4 timers venting. Svineinfluensaen hadde brutt ut for fullt. Ikke kunne de garantere meg hjelp heller. Jeg hørte ikke til der. At jeg ikke klarte å sitte rett opp og ned i bil betydde ingenting. Da fikk jeg ringe ambulanse. Og jeg vurderte det. Ringe ambulansen. Fra parkeringsplassen til legevakten…

Jeg gjorde ikke det. Jeg er av den typen at jeg nekter å bevege meg inn i en ambulanse med mindre jeg må. Jeg dro tilbake til vennene mine. Tok smertestillende og håpet det ville gi seg. Det gjorde ikke det, og jeg ringte til slutt ahus. «Kom inn med en gang». Joda, da var det bare å sette seg i bilen enten jeg ville eller ikke. Akuttmottaken på ahus takk!

IMG_20130102_103028

Nye stikk. Nye undersøkelser. Mer klemming og trykking på magen! AUUU!!! To leger denne gang. Første legen måtte ha en second opinion. Kunne fortsatt være blindtarm, men lite trolig. Bestille ct av magen. Legges inn, men lite sengeplasser. Hjem på permisjon i påvente av ct. Ring hvis forverring. Så da bar det hjem igjen. Uten svar. Uten smertelindring.

Kvelden kom. Smertene ble verre. AUUU!!! Temperaturen steg. Ny telefon til ahus. «Kom inn med en gang!» Nok en tur til ahus. Rett på post denne gangen. Ny faste. Seng på gangen. Smertestillende som ikke virket. Så vondt at tårene rant av smerte. Det har kun skjedd en gang før i livet.

Kveld ble til natt, og natt ble til dag. Nye stikk. Nye blodprøver. Veneflon som ble satt feil – to ganger. Følte at blodårene mine var like herjet som etter 5 år på gata. Mer venting. Mer fasting. Men heldigvis litt væske.

IMAG0461

Ut på ettermiddagen fikk jeg endelig ct. Tenkte at nå må jeg vel få noen svar. Sånt tar jo ikke lang tid. Men ettermiddag ble til kveld. Ikke en lege å se. Hadde ikke blitt vurdert av lege siden jeg kom inn kvelden før. Bare ct og beskjed om å faste. Liggende på gangen i smerter uten svar…. Igjen! Da det endelig ble så sent at det verken var håp om legevisitt, svar eller handling den dagen fikk jeg endelig spise. Tre tørre, halve brødskiver og et glass saft. Jippi! Så forsøk på å sove i støyen og lyset i korridoren med smerter! AUUU!!

Jeg kom meg gjennom den natten også. Men, på’n igjen med ny faste dagen etter. Følte meg innhulet da jeg så meg selv i speilet. Timene gikk, men til slutt kom endelig legevisitten. Ct hadde stort sett vært fint, men med noen små uregelmessigheter. Ikke blindtarm eller nyrer. Derfor ikke akutt. Mulig kolitt – betennelse i tarmen. Reis hjem! Ja, men…. Jeg har fortsatt vondt. Vente på koloskopi. Kanskje i løpet av januar om du er heldig. Ikke smertestillende, men sykemelding hvis du vil ha.

Så da ble jeg sendt hjem. Igjen. Med et «kanskje muligens»-svar. Med fortsatt like store smerter. Med beskjed om at jeg må vente opptil flere uker før jeg får neste undersøkelse. I mellomtiden må jeg bare gå slik. Og ha det vondt! Til tross for at jeg ikke fungerer. Til tross for at jeg må fungere fordi jeg er alene om daglig omsorg for en gutt på snart 4 år! Neida, jeg må gå med smerter. AUUU!!!  Heia norsk helsevesen!

Advertisements

11 Svar til “Heia norsk helsevesen!

  1. Jeg trykket på liker-knappen.
    Jeg liker jo å lese det du skriver, og det er derfor jeg trykker på liker-knappen 🙂

    Historien din er kjent materie, det norske helsevesenet suger geiteballe og Anne Grethe Strøm-Erichsen hadde blitt stilt for krigsrett i de fleste andre land med tanke på alle livene hun har på samvittigheten.
    Verdens rikeste land, kyss meg i rævva.
    Fastlegeordning, NAV, legevakt og hva man ikke kan drasse med i den samme regla så er det like jævlig dårlig alt sammen.
    Du skal uansett ha god bedring!

    Morten 🙂

    • Norsk helsevesen fungerer rett og slett ikke!

      Selv er jeg henvist til å benytte fastlegen dersom jeg ikke blir bedre i løpet av ventetiden. Men når leger og kirurger som er spesialister med alt av kompetanse og undersøkelsesmetoder rundt seg ikke kan hjelpe, hva faen skal fastlegen gjøre? En allmennlege på et lite kontor uten annet utstyr enn å kunne ta blodprøver… Jeg undres!

      Nei, min historie er ikke unik. Den er ikke en gang oppsiktsvekkende! Det er mange som sliter med det samme. Mange med større helseproblemer enn meg. Mange med større fare for liv og helse enn meg. Jeg har foreløpig bare vondt. Og smerter kan man på sett og vis takle…

      Takk, uansett 🙂

  2. Når jeg leser innlegg som dette synes jeg så inderlig synd i dere som bor sentralt og midt i smørøyet av all medisinsk ekspertise vi har i landet. Jeg tror med handa på hjertet at servicen er bedre her oppi «gokk» . For det første ville jeg sannsynligvis rykket ut med ambulanse da du ringte første gang. Jeg gjør som regel det på magesmerter folk gråter av.. Sykehuset her sender sjeldent folk hjem for å «vente å se», til det bor folk for langt unna. Men slik som vi har det her skal man ikke ha det, det blir for lite spesialisert og for lite i det store å det hele. Ting som faktisk fungerer i norsk helsevesen ofres på bekostning av topp ekspertise og spesialenheter. Så jeg sier som deg «heia»! Men ønsker deg riktig god bedring.

    • Ja, det er ikke lett enten det er sånn eller slik… Det er ikke alltid ideelt å bo midt i smørøyet som du sier. Og det er heller ikke lett å bo i distriktene hvor alt skal sentraliseres så det blir eviglange veier til nærmeste lege eller sykehus. Er det en ting som er sikkert, så er det at helsepolitikken er gal på begge områder. Noe burde gjøres, men jeg tviler at det blir gjort enten vi har sånn eller slikt styre…

  3. Personlig lurer jeg på om «mage-avdelingen» på ahus egentlig kan noen ting. Min mor har vært inn og ut, og levd med hele siste halvdel av 2012. Hun fikk beskjed om betennelse i et organ, for så å få vite at hun hadde betennelse i et annet organ dagen etter. Hun lå på gangen et døgn, fikk rom et døgn og ble lagt ut på gangen igjen. At et sykehus i et rikt land som Norge behandler pasienter på den måten er helt tragisk. Og at legene aldri kommer eller at røngten, ultralyd, ct ol aldri skjer når pasienten får beskjed om at det skal skje. At det ikke skjer før 3 dager senere. Nei, man bør holde seg frisk i det landet her!

    Ønsker deg god bedring, selv har min mor enda ikke fått beskjed om hva det faktisk er og hva som må gjøres. Håper det går raskere med deg!

    • Jeg skjønner at det kan være vanskelig å diagnosere magesmerter med mindre det er noe så åpenbart som blindtarm. Eller hvis det synes på ultralyd eller ct. Magesmerter er ofte diffuse, og det er mye som kan være galt. Men, det gjør det ikke noe lettere for oss som må leve i uvissheten.

      Jeg synes virkelig synd på din mor.Vet hvordan hun har det. Jeg er lei etter drøyt 10 dager, så jeg kan forestille meg hvordan det er etter så lang tid. Man får mange forslag til hva som kan være galt, men ikke noe svar. Det gjør det vanskelig å forholde seg til. Og sykehus er noe for seg selv. Man vet aldri hva som skjer eller når det skjer. Bare ligger der i sengen og venter på neste. En legevisitt, en undersøkelse, nye prøver osv. Det er til å bli gal av når man «bare» har smerter men føler seg fin ellers. Hva er det som skal ta så lang tid? Hvorfor er det så vanskelig å informere pasienten om hva som skal skje?

      Selv ble jeg også til tider kastet på gangen. Første natten fikk jeg rom, men skrevet ut dagen etter. Neste gang fikk jeg korridorplass. Rom dagen etter. Kastet på gangen igjen etter få timer. Ny natt i korridoren. Blir lite søvn av slik. Mye lys, mye støy, mye trafikk rundt ørene…

      Nei, det er som du sier: Man skal være frisk for å orke å være syk!

  4. føler virkelig med deg, og håper du får den hjelpen du har rett på (selv om det sjeldent skjer innen rimelig tid)

    jeg vet hvilken kamp det kan være å ha med helsevesenet å gjøre! det hjelper jo ikke uansett hva du gjør… men jeg har funnet ut en ting som hjelper med fastlegen min; jeg spør ikke, jeg forlanger!

    og de ganger sykehuset gjør sinnsyke ting, som å feilmedisinere bestefar slik at han nesten døde… 3 ganger på 1 mnd nå i desember, samt å plassere han, en syk gammel mann, inne på et rom som er i isolat slik at han ble smittet. ja da er det bare å møte sykehusstyret mannsterke og gi klar beskjed om at vi går til advokat og media om de ikke får skikk på faenskapen… det funker av og til ihvertfall…
    -og noen ganger har vi måttet gå til media….som da de feilmedisinerte bestemor etter en operasjon for 8 år siden og hun ble hyperaktiv og halusinerte når hun våknet etter operasjonen… hun skulle løpe maraton og forsvant fra sykehuset i sykehusklær i november….med 30cm snø ute… og ingen av sykesøstrene løp etter henne for å stoppe henne, for de mente det var bedre å få tak i andre til å gjøre den jobben… men, men, med røde kors, politi, frivillige og familien på leting så tok det bare 10 timer før vi fant henne; halvdød og blødende fra operasjonssåret… hun overlevde det sykehusbesøket, men neste gang, 2mnd etter, døde hun…

    -jeg tror de eldre har rett jeg; det er farlig å dra til lege og sykehus; man kan fort bli verre eller dø av det….

    • Huff… Jeg blir oppriktig sint og frustrert når jeg leser slik som det du forteller!

      De eldre utsettes for direkte mishandling på norske sykehus og sykehjem. De feilmedisineres, følges ikke opp, får ikke den behandlingen de trenger osv. Med mindre de har en sterk familie rundt seg til å ta kampen for dem, så visner de ofte hen… Nedsløvet av medisiner de mest sannsynlig ikke trenger.

      Det er skummelt at det er slik på norske sykehus. Vi er jo et av verdens rikeste land! Likevel er det mange land som har et mer velfungerende helsesystem enn det vi har. Hvor pasienter får de undersøkelser og den behandling de trenger når de trenger den. Hvor eldre og syke behandles med verdighet og medmenneskelighet. Hvor det er en selvfølge at de syke skal høres.

      Jeg er så glad det ikke feiler meg noe mer enn magesmerter. Jeg har fortsatt hodet på plass. Jeg tør å si ifra når jeg er misfornøyd, og jeg finner meg ikke i at sykehuset skal proppe i meg smertestillende og tro det er løsningen. Dessverre skriker jeg for døve ører. Som så mange før meg. Som så mange som vil komme etter meg…

        • Det gikk og det varte, uten at jeg fikk noen svar. Var gjennom ultralyd, og ct/mr (husker ikke hvilken). Blodprøver hit og dit. Sykehus, legevakter og fastlege. Men, det var først da fastlegen min henviste meg til privat gynekolog at det ble noen fremskritt. Etter en del ventetid fikk jeg time der, og han fant ut at jeg hadde en cyste på en størrelse med en tennisball på ene eggstokken. Den vred seg frem og tilbake og tidvis hindret blodtilførsel til eggstokken.

          Jeg ble henvist tilbake til sykehuset for kirurgisk fjerning. Var en del ventetid på det også. Natten dagen jeg hadde time endte i forferdelige smerter, fordi cysten sprakk. Det er en av de verste smertene jeg har vært med på, men fordelen var at jeg slapp kirurgisk inngrep. Og noen dager etter forsvant heldigvis smertene også 🙂

  5. Tilbaketråkk: Kasteball i et system som ikke funker « Toner av tanker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s