Den skjulte smerte II

Fasaden er i ferd med å slå sprekker. Hun klarer ikke lenger bære alt inne i seg. Den sorgen hun har skjult for omverdenen så lenge. Smerten over feilene hun gjorde. Først en gang. Så igjen. Så dum. Så korttenkt. Så vondt.

Smilet brister oftere. Det er vanskeligere å ta det på. Vanskeligere å holde det oppe. Hun vet hun må. Men det gjør så vondt. Vil ikke la andre vite. Strever for å skjule smerten. Strever for å holde på smilet. Strever for at ikke stemmen skal briste.

Smilet som synes er påtatt. Fasaden. Den hun viser verden. Den hun trenger for å holde seg oppe. For å prøve å virke sterk. Det hjelper et lite øyeblikk.

Hun er en skuespiller. Omverdenen faller for hennes smil. De ser henne som sterk. Og bekymringsløs. Hun er glad for det. Glad for at ingen ser bak smilet. Ser smerten som skjuler seg i dypet av henne. Den smerten hun bærer alene. Den smerten som kveler henne. Sakte, men sikkert kveler den henne.

Hun vet selv at smilet er falskt. Inne i henne smiler hun ikke. Det gjør vondt. Latteren og livsgleden hun alltid bar. Er som forduftet. Igjen sitter smerten. Den kommer hun ikke vekk fra. Den river og sliter i henne. Hver dag. Hver time. Hele tiden.

Smerten slipper ikke taket. Den har et godt grep om henne. Den fører med seg fortvilelse. Og sinne. Men intet hjelper. Den er der. Alltid. Den altoverskyggende smerten.

Hun vil bare forsvinne for et øyeblikk. Få fred fra tankene. Få lov til å være liten. Og sårbar. Bare et lite øyeblikk få slippe masken. Den hun bærer for hele verden. Bare et øyeblikk. Til å slippe å være så sterk. Bare få være seg selv.

Hun drømmer om å rømme. Bare for et øyeblikk. Til et ukjent sted. Hvor smerten ikke finner henne. Hvor hun kan slappe av. Bare et øyeblikk. Så hun kan glemme smerten en liten stund. La tankene få fred lenge nok. Lenge nok til at hun får energi til å ta kampen. Mot smerten som tynger henne.

Hun kan ikke rømme. Hun kan ikke forsvinne. Selv ikke for et øyeblikk. Hun må bli værende. I smertens hule hånd. Hun rømmer inn i seg selv. Stenger verden ute. Til roten av smerten. Prøver å kjempe den. Det er en vond kamp. Men hun kjemper. Og faller.

 

Innlegget er oppfølgeren til «Den skjulte smerte»

Advertisements

3 Svar til “Den skjulte smerte II

  1. denne var vanskelig å lese, jeg kom meg ikke lenger enn tre linjer før tårene rant. det var som om det var skrevet om meg, hver setning er en perfekt beskrivelse av meg, og det er ikke slik som mange sier ‘er det ikke litt deilig å vite at andre har det slik som du, så er du ikke alene?’ … jeg skulle så gjerne vært den eneste som hadde det slik, for jeg ønsker ingen å ha det slik. -det skal være en befrielse å smile og le, ikke som et fengsel hvor dagene er fylt med tortur…

    • Det var litt av en tilbakemelding å få….

      Det er nok mange av oss som har det slik. Det er mange som kjemper, selv om våre kamper kanskje er ulike. Derimot så kan smertefølelsen være den samme.

      Nei, man unner ingen å ha det slik. Og det er derfor en todelt sak når man ser andre har det like dann. Det gjør så inderlig vondt å vite at andre går gjennom akkurat samme ulidelige smerte. Samtidig så gjør det godt å vite at andre har kommet seg gjennom slike smerter før deg. Det gir håp!

      Ja, smil skal være naturlige og befriende. De skal være ekte! I stedet blir det et fengsel. Bare fordi det er det beste forsvaret for å unngå å vise sannheten….

  2. Tilbaketråkk: So far, so good! | Toner av tanker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s