De fleste kjemper for å leve, men noen kjemper for å få dø…

Jeg leste en veldig interessant artikkel i Dagbladet i dag. En artikkel med overskriften «Dødskampen». Den handler om aktiv dødshjelp…

Jeg har meninger om det meste, og jeg deler dem villig vekk. Likevel skal jeg si en ting helt innledningsvis: Jeg kommer ikke til å ta stilling til om vi bør legalisere aktiv dødshjelp. Rett og slett fordi jeg ikke vet…. Jeg skal prøve å forklare hvorfor underveis.

Først i artikkelen møter vi Olav.

Olav er syk og har tenkt mye på døden…

«Da «Olav» fikk diagnosen bukspyttkjertelkreft i juni, ga legen ham mellom tre og seks måneder igjen å leve. Nå har han gått ned over tjue kilo, og smertene og kraftløsheten gjør at han nesten ikke orker noe lenger. Han vet at det bare vil bli verre. Mye verre. Enda sterkere smerter i magen og i ryggen. Kvalme, diabetes, gulsott. Og så: organsvikt.»

Olav er anonym. Han har gått fra et liv med samboer, jobb og leilighet til et liv alene som uføretrygdet. Han bor på et nedslitt rom i et hybelhus i Oslo hvor han har delt bad og toalett på gangen. Alt han ønsker er å dø med verdighet. Gjerne i solveggen med en god vin og en røyk. Han vil ikke stå frem fordi han synes det er nedverdigende å skulle dø fra ingenting.

Alt Olav ønsker er å kunne ta valget om å dø når han føler tiden er inne for ham.

«- Jeg ber ikke om at noen andre skal ta livet av meg – for det skal jeg jammen meg klare selv. Alt jeg ber om er hjelp til et anstendig sted å bo, slik at jeg kan ta avskjed med livet mitt på en verdig måte, og en dødelig pille som jeg kan ta når jeg føler at tid og sted er riktig for meg.»

Olav har takket nei til cellegift og har ingen regelmessig kontakt med sykehus eller helsevesen. Det er hans eget valg. Han vil ikke ha det.

«- De såkalte lindrende tiltakene alle snakker så varmt om, er en tragisk vits. Jeg så hvilket helvete min far gjennomgikk de siste to årene han levde, og unner ingen å dø slik. Det er langsom tortur. Selv har jeg skuffen full av sterke smertestillende som jeg bare blir dårlig av, og som sløver meg ned og ødelegger psyken og resten av kroppen min fullstendig. Skal liksom dét være et godt alternativ, i stedet for å få en pille som gjør slutt på lidelsene når man ikke orker mer?»

Olav er opprørt over at han ikke kan bestemme over sitt eget liv og når det skal slutte:

«- Jeg blir så opprørt når jeg hører slike ting at jeg vet faen meg ikke hva jeg skal si. Hvem er det som skal bestemme over livet mitt? De som aldri har brydd seg før, og som heller ikke kommer til å føle noe som helst av min dødskamp og smertene den vil medføre? Det siste jeg ønsker er å dø på et sterilt sykehus, der omgivelsene og folkene er like upersonlige som systemet selv.»

Vi møter også Ivar i artikkelen.

Kona hans, eller «kjæresten min» som han kaller henne, døde av blodkreft for tre år siden. Ivar fikk selv slag og ønsket å dø.

«– Det er ikke mord å sørge for at gamle og syke ikke lider, det er det stikk motsatte. Jeg har stor respekt for livet, og jeg ønsker at jeg vises den respekten jeg fortjener ved at jeg får bestemme når jeg vil forlate denne verden, sier han.»

Ivar er heldig. Han har kommet seg. Angsten og depresjonen har gitt seg takket være medisiner, og Ivar ønsker nå å leve videre. Likevel er han av den oppfatning at han burde fått hjelp til å dø da han ba om det. Sterkt å lese!

Sigrid har liggende en pille hun fikk av en legevenn. En dødelig morfinpille. Den er et viktig symbol.

«Sigrid mener det er en menneskerett å avgjøre når man skal dø når man har levd et langt liv og har uutholdelige smerter, og at legene bør gi sine pasienter en verdig avslutning dersom de ønsker det selv»

Hun har også hjulpet en med en slik barmhjertighetshandling, som hun kaller det – en 98 år gammel kvinne som led forferdelig og ble oppdaget hver gang hun hadde klart å samle opp tilstrekkelig med medisiner. Sigrid håper selv hun vil sovne stille inn, men er klar for å ta kontrollen selv dersom det blir nødvendig.

Artikkelen presenterer oss også for skipsrederen Jacob. Han lever fortsatt et aktivt liv, men har klar mening om aktiv dødshjelp:

«- Det er like naturlig å dø som å bli født, og vi har da vitterlig ingen forpliktelse til å leve. Andre bør ikke legge seg opp i hvorfor den enkelte ønsker å dø. Når man har blitt så gammel som meg, bør det være nok at man er ensom, kjeder seg – rett og slett ikke synes det er noe moro lenger. Da bør det finnes et sofistikert og lovlig alternativ som gjør at man kan avslutte livet på en udramatisk og smertefri måte.»

Jabobs kone er katolikk og sterkt imot aktiv dødshjelp. Jacob vet derfor ikke hvordan slutten på livet blir, men han er glad det finnes klinikker i Europa som gir han en valgmulighet.

Dagbladet har gjort et godt stykke arbeid med artikkelen. De har også vært i kontakt med to leger som har vært gjennom det norske rettsapparatet etter å ha gitt aktiv dødshjelp. Den ene av legene, Stein Husebø, peker på noe viktig:

«- Over halvparten av pengene i helsevesenet blir brukt i de siste seks månedene av folks liv. Det er snakk om flere milliarder kroner. Et stort antall døende blir i løpet av sine siste uker utsatt for meningsløs og kostbar medisinsk behandling som bare bidrar til å forlenge lidelsene deres. Jeg mener ikke at vi skal spare penger, men at vi skal gi de døende anledning til å dø, sier Husebø.»

Husebø er i dag imot legalisering av aktiv dødshjelp, men det han sier er viktig. For det er et grunnleggende skille mellom å aktivt hjelpe noen å dø, og det å gi de anledning til å dø i stedet for å pine dem gjennom en utsettelse bare fordi vi har medisiner til det.

Bilde fra Agderposten

Morten Horn, nevrolog og overlege ved Oslo Universitetssykehus er motstander av aktiv dødshjelp;

» …han mener det å ta liv strider mot profesjonsetikken og vil være en urimelig oppgave å pålegge legestanden…»

Horn påpeker mange av nyansene i debatten. For det er vanskelig å vite hvor grensene skal gå. Hvor syk må man være? Skal det stilles krav til forventet levetid? Hvor store smerter må man ha? Og ikke minst hvem er kapabel til å ta avgjørelsen?

Horn anlegger et helt annet syn på debatten. Han mener at aktiv rettshjelp ikke handler om retten til å dø, men om rett til å ta livet av et annet menneske uten å kunne straffes for det. Han har et godt poeng. For man kan ikke straffe en person for å ha tatt sitt eget liv. Selv om selvmord er straffbart i Norge i dag, så er det vanskelig å stoppe noen som virkelig vil ta sitt eget liv. Dessverre i de fleste tilfeller, men det ligger utenfor denne saken i øyeblikket. Aktiv dødshjelp vil med andre ord gjøre leger til dommer og bøddel for syke mennesker lider seg gjennom smerter. Jeg skjønner godt at legene ikke vil ha den rollen…

Mot slutten av artikkelen kommer Husebø igjen med noen gode poenger. Han peker på skillet mellom aktiv og passiv dødshjelp. Det er et viktig skille! Det er en vesentlig forskjell på å gå inn å aktivt forkorte livet til en person, og det å ikke yte medisinsk assistanse slik at sykdommen går sin gang.

«- Jeg har flere ganger sett og respektert eldres ønske om å slutte å ta til seg mat og drikke. Det er en stor krenkelse å holde dem i live med kunstig næring som de ikke ønsker.»

Artikkelen avsluttes med følgende fra Olav:

«- Det hadde vært fint å kunne avslutte det hele i en solvegg med en røyk og ei god flaske vin. Ta en sovepille når vinen begynner å virke, og så, når trøttheten kommer sigende, svelge den dødelige pillen som gjør slutt på alt. Slutt på dette jævla livet.

Han kremter:

– Helt smertefritt. Ja … Det hadde i hvert fall vært noe å se fram til den lille tiden jeg har igjen.»

Bildet er hentet herfra

Debatten har så mange nyanser… Den handler om retten til å dø. Retten til å bestemme over eget liv, og avslutningen av dette. Det handler om mennesker som er syke og lider med smerter hver eneste dag, og vil lide resten av sitt liv. Men det handler også om et ansvar. Om en yrkesgruppe som blir ansvarlig for den tunge avgjørelsen. En yrkesgruppe som blir pålagt å bestemme over hvem som må leve og hvem som får dø.

Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg mener om saken. Likevel er den viktig. Så tusen takk til Dagbladet for denne artikkelen!

 

Advertisements

2 Svar til “De fleste kjemper for å leve, men noen kjemper for å få dø…

  1. Du presenterer en meget god tekst som jeg vurderte å skrive om i egen blogg.
    Dette er et viktig tema og en diskusjon som ofte spoleres av enkelte med religiøse og irrelevante undertoner om at noen finner glede av å leke Gud.

    Det er også interessant at økonomi blandes inn selv om Husebø dementerer viktigheten av den siden av debatten.
    Leger skal redde liv, ikke ta, og det er også et argument som benyttes.

    Personlig så er jeg av den oppfatning at dette er et spørsmål om verdighet og da er det gripende lesing fra «Olav» som skaper tyngde og substans i debatten.
    Selvmord er ingen god løsning, det skaper som regel litt fuss for de etterlatte og det er jo ofte det som hindrer gjennomføring fra de som faktisk er så sterke i sinnet sitt at de vurderer denne opsjonen.

    Se på dyrene og hva de gjør – de trekker ut av flokken og isolerer seg for å dø.
    Mennesker i tidligere kulturer visste også hva de skulle gjøre når tiden var inne og dette var forbundet med med ære og respekt fra eget folk.

    Det eneste som er sikkert her i livet er at tiden går og at man skal dø.
    Det er en god tanke å gjøre det beste ut av begge deler – en setning som de fleste vil oppfatte som om jeg allerede har tatt stilling …

    • Det du påpeker er grunnen til at jeg synes det er vanskelig å ta stilling til dette!

      De fleste lever et liv i verdighet, og man burde da kunne forlate denne verden på en verdig måte. Kunne forlate venner og familie mens de kan huske en som munter og lykkelig, og ikke vente til alt de husker er en lidende og urørlig kropp.

      Men, jeg ville aldri klart å pålegge en yrkesgruppe ansvaret med å ta avgjørelsen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s