Hvorfor er det slik at mange føler de må gjemme seg bak en fasade? Ta på seg en maske for offentligheten. En maske de ikke lar noen se bak?
Av og til er fasaden viktig. Det er ikke alle sammenhenger hvor vi bør vise alle sidene av oss selv. I enkelte sammenhenger må vi vise oss profesjonelle, vi må vise oss sterke, eller rett og slett bare påta oss en forventet rolle. Av og til er masken en overlevelsesteknikk. Den er nødvendig for å komme seg gjennom hverdagen. Det er ikke disse situasjonene jeg har i tankene…
Men, hvorfor gjemmer vi det virkelige oss for våre venner, for vår familie, for de som kjenner oss? Eller de som i utgangspunktet burde kjenne oss. Hvorfor er vi redde for å vise hvem vi er?
Facebook er et fantastisk eksempel på dette. Alt er lykke, kjærlighet, velorganiserte hverdager og interessante opplevelser. Alt er perfekt. Ja, ikke engang et hårstrå ligger feil når man går ut av døren en tidlig mandagsmorgen. Ser man på facebook så skulle en tro at vi lever i en «prozac nation». En nasjon på lykkepiller… Jeg skal innrømme at jeg selv har hatt oppdateringer om perfekte hverdager. Av og til så er faktisk hverdagen perfekt. Men langt fra alltid. Jeg tør faktisk oppdatere om de dagene også, i motsetning til mange andre.
Det er ikke bare på facebook dette skjer. Det er bare veldig synlig der. For det jeg ikke skjønner er hvorfor folk ikke tør å stå for den de er og det livet de lever? Mange tør ikke si hva de egentlig mener om en sak fordi de er redde. Redde for at andre mener noe annet og dømmer dem for deres synspunkt. En ubegrunnet redsel spør du meg. Det er jo meningsforskjeller som fører til debatt, noe som er både spennende og nødvendig. Og hvem har sagt at det er deres mening som er viktig og riktig?
Mange er også redd for å vise følelser – eller lettere sagt ytterpunktene av følelser. Vi kan vise oss glade og lettere frustrerte i enkelte sammenhenger. Ja, ved enkelte hendelser er det til og med lov til å føle seg litt trist. Men det er få som tør å vise andre hele følelsesaspektet. Hvorfor det? Det er naturlig å ha følelser. Mennesker er følelser.
Det er helt naturlig å føle abnorm glede når drømmer går i oppfyllelse. Vis den! Blås lang marsj i at andre blir misunnelige og sjalu. Del din glede! Det er like naturlig å bli sint når verden går deg i mot, er du blir vitne til noe som provoserer. Det er faktisk lov å være sint! Det er mange som sier at sinne er destruktivt, og de har rett til en viss grad også. Men sinne er naturlig. Og til tider nødvendig og kontruktivt. Sinne vitner ofte om engasjement. Vis det! På samme måte er det ingenting i veien med å være trist. Vi har alle kjent på de følelsene, opptil flere ganger. Det er lov. Det er ingen skam å være trist. Å være trist er et tegn på at du bryr deg. Vis det!
Hvorfor tør vi ikke vise at vi er menneskelige? Jeg mener ikke at vi skal fortelle eller vise alt til alle hele tiden. Det handler om å stå for den vi er. Tørre å være annerledes. Hvert eneste menneske på denne kloden er unikt. Unikt! Hver gang jeg tenker på at jeg, jeg er faktisk unik, så smiler jeg! Det er en deilig følelse. Jeg er meg, og det er det ingen andre som er. Herlig!
Jeg har intet behov for å prøve å være som andre. Selvfølgelig, jeg møter fordommer, og folk fordømmer. Men det er greit! Jeg kan ikke bli likt av alle. Det er heller ikke meningen. Hvis folk ikke kan ta meg for den jeg er, hvorfor skal jeg da prøve å tilpasse meg dem? De kan da umulig tilføre meg de store tingene, hvis de ikke vet hvem jeg er og hva jeg trenger?
Hva er det jeg egentlig vil frem til? Det er enkelt! Jeg vil at flere skal tørre å være seg selv. Stå for den de er. Tørre å vise sin egenhet, sitt unikum. Man må huske at man er født unik. Foreldrene dine brukte ikke «copy-paste» da de lagde deg. Så husk:
Det er bare du som kan være deg, og du er skapt til å være best på akkurat det!
Bildet er hentet fra denflinkejenta.blogg.no
TONER AV TANKER 
6 svar til “Du er unik!”
Dette er for lite nyansert og gjennomtenkt, selvom skjønner hva du vil si.
Ja, vi skal være oss selv – men, kan vi egentlig være noe annet? Ja, vi skal glede oss over gleder og sørge over sorger. MEN det er fler her på jorden, vi er ikke her alene og vi er flokkdyr. Vi må ta hensyn. Vi må tenke over hvor høyt vi hyler.
Fb er ikke lengre bare våre venner og familie – det er publikum og vi er skuespillet – det er et nytt fjes utad, en drømmeverden vi kan styre litt selv – på godt og vondt. Ingen er perfekte, og dette vet alle. Men folk har adoptert en positiv hodning – godt avler godt, sies det. Jeg tror dette er det som ligger bakenfor fremfor det å opptre som perfekt. Ja, jeg oppdaterer når jeg har hatt en god treningsøkt. Se nærmere på det – så skjer det kanskje 3 ganger i mnd. Så flink er jeg altså ikke. MEN de positive tilbakemeldingene kan bidra til at det blir 4 ganger. Og om jeg trener vesentlig mer oppdaterer jeg ikke hele tiden. Hvorfor ikke? Kanskje for ikke å demotivere de som sliter. Kanskje fordi jeg ser ut som en egosentrisk tosk som bare tenker på meg selv? Kanskje fordi det er andre ting som er viktigere å opplyse om eller som SPRER glede fremfor å «pet my own back». Meg, meg, meg hodninger er ikke bra. Spør en hver. Så, nei! Ikke gi en lang marsj i om noen blir sjalu og misunnelige. Ikke la noen drepe din glede ved sjalusi, men for all del ikke slutt å ta hensyn:
Jeg tror folk har glemt at lykken er personlig. Din lykke trenger ikke ropes på fb, twitter eller til alt og alle for å være gyldig. Gled deg over den selv – og del den med de som du vet også gleder seg. Du trenger ikke dele den med alle.
Og nei, alle trenger ikke like deg, men folk som ikke tar hensyn til andre er generelt ikke likt – det er rett og slett egoistisk. Og, som sagt, vi skal leve i et felleskap. Alle må innjustere seg. Ikke glem Aristoteles gyldne middelvei.
For høyt er for mye, for lavt er for mye. Det er norges lover og de uskrevne lover. Det er også urettferdige lover som janteloven – men de er dog der alle sammen av diverse legitime og u-/etiske grunner.
Så poenget ditt: Hvor passer det inn? Jeg gjentar; lykken sitter innvendig. Verdier sitter invendig. Meninger sitter innvendig. Del og snakk der du føler deg trygg – det skal ikke på død og liv presses frem overalt. Det å skulle rope bare for å få frem sitt poeng, selvom man ikke føler seg konfortabel er absolutt IKKE å være seg selv, men å forme seg etter en type attityd. Man er seg selv på godt og vondt, og det er kanskje å være seg selv å ikke tørre å være det? Gnag på den du! 😉
Uansett så liker jeg deg for den du er – men alle dine hyl, mangler, feil og perfeksjoner.
Jeg elsker tilbakemeldinger for deg, for du tar ytterpunktet fra mine innlegg og gir meg den kritikken som passer.
Så, skal vi se om vi kan gi deg noen svar på den kritikk du retter….
Det er helt riktig at man ikke skal rope høyeste bestandig. Man skal ikke innta en egosentrisk holdning. Det er ikke meg, meg, meg. Det var heller ikke det jeg forsøkte å si. Jeg er enig i at mennesket er flokkdyr. Vi klarer oss ikke alene. Vi trenger sosialt samvær. Vi trenger å se andre mennesker, kommunisere med dem, omgås dem. Og ikke minst, vi trenger nærhet. Så selvfølgelig skal vi også vise hensyn!
Hensikten med hele innlegget var ikke å appellere til selvet, men til selvtilliten. Jeg vil ikke hylle de som bare tenker meg, men heller ikke de som tenker meg = en kopi av deg. DET var det virkelige budskapet i innlegget.
Jeg ønsket å oppfordre folk til å ha tro på seg selv. Ha tro på at man er noe. Du vet – anti jantelov og hele den pakka! For jeg blir forferdet når jeg ser hvor mange som ikke tør stå opp for seg selv. Hvor mange det er som ikke har tro på egne evner.
Og for å være ærlig, husk her at vi pleier selvtillit og ikke selvet, så tror jeg at mennesker som har tro og styrke nok til å være seg selv, også er de som sprer om seg av mest godhet. Selvfølgelig med en reservasjon når til de som overdriver og kun dyrker selvet. Men, et menneske som innehar slik styrke, er også de som ikke er redde for å dele av seg selv 🙂
Et viktig innlegg!
Jeg synes ikke det er noe galt i å fortelle om det som er godt i livet, men som du sier er det noe med balansen: Skal vi ikke vise at livet består av mer enn happy-happy?
Noen ganger er det vel slik at vi fremhever det gode i frykt for å bli fordømt eller snakket om. Ironisk er det mtp at noen synes det er mer fristende å snakke om dem som fremstår som ensidige enn dem som fremstår som hele mennesker.
Jeg kan skjønne at folk ikke forteller mer på Fb enn de ville fortalt til tilfeldig forbipasserende på gaten, for mange har bare tilfeldige mennesker på vennelisten sin.
For den enkelte tror jeg livet blir lettere å leve dersom de våger å la alle sidene av livet være velkomne, men generelt tror jeg at det er vanskeligere å akseptere sider som sinne og misunnelse fordi det er lite aksepterte følelser i samfunnet forøvrig.
Til slutt nå må jeg si takk for at du har lagt deg til som følger av min blogg. Jeg følger deg òg!
Jeg er enig i mye av det du sier! At folk ikke deler alt på f.eks. fb er forståelig. Derimot så skjønner jeg ikke hvorfor vi ikke tør å vise helheten i oss selv ovenfor de som står oss nær. De ser den jo uansett. I øynene våre, i kroppsspråket. De leser oss. Men likevel tør vi ikke vise det.
Det er følelser som er uønsket i samfunnet – dessverre. Jeg mener ikke at man skal vise alt alltid, men heller det at man skal tørre å stå for at man er et helt og unikt menneske, og innrømme andre den samme muligheten.
Tusen takk for følget tilbake 🙂
Vi er nok veldig redde for å miste den aksepten vi opplever at vi har og tror at aksepten forutsetter at vi ikke forandrer oss. Kanskje særlig er det slik overfor dem vi trenger mest, fordi det ville endret så mye av selvforståelsen dersom vi mistet den. Jeg tror mange er redde for følelsen av å være forlatt. Kanskje den gjør at vi binder oss, dypest psykologisk sett.
***
Nå har jeg sett litt mer på bloggen din og ser at det er mye her jeg liker, selv om du ikke er happy-happy hele tiden. For min del synes jeg det som bare er glede ikke er så interessant i lengden, særlig ikke dersom det aldri settes i perspektiv.
Det er mye visdom i det du skriver, og jeg tror frykten for å miste, for at noen skal trekke seg unna, er en viktig faktor. Og jeg vet at det jeg skildrer i innlegget er en idealverden som aldri vil eksistere. Men, dersom jeg med innlegget kan inspirere en eneste en til å forstå at vedkommende er unik, ja da vil gleden være enorm!
***
Bloggen min er ingen rosablogg, og det vil skrives mye som ikke er gledelig lesning. Jeg har valgt å dele denne historien. Det er en historie som for alltid vil prege meg, selv om den ikke preger min hverdag. Grunnen til at jeg har valgt å dele denne nå, er nettopp fordi jeg er ferdig med den. Jeg vet det ikke er min skyld. Jeg vet det har gjort meg sterk. Og jeg vet at eventuelle negative tilbakemeldinger på det ikke vil gå inn på meg.
Kommenter gjerne disse innleggene også. Vil gjerne ha tilbakemeldinger på det jeg skriver.