Jeg vil så gjerne elske deg. Jeg vil så gjerne elske deg med hele mitt hjerte. Bare omfavne deg med all min kjærlighet, som beskyttende vinger. Vinger som holder rundt deg og beskytter deg fra all smerte og harme inntil du lærer å elske deg selv.
Jeg vil så gjerne elske deg. For du trenger det så inderlig. Jeg vil så gjerne elske deg.
Men, jeg kan ikke. Jeg kan ikke elske deg. Fordi jeg kan ikke elske deg samtidig som jeg elsker meg.
Hvis jeg skulle elske deg, så vil du fortære meg fullstendig. Jeg ville gitt deg mitt alt. Uten å se at du ikke kunne gi meg tilstrekkelig tilbake.
Hvis jeg skulle elske deg, så ville jeg lagt ut på en ferd langs den smale sti av ødeleggelse. Hvor kjærligheten til deg sakte, men sikkert, vil ødelegge meg. For dine behov for oppmerksomhet, for bekreftelse, kan ikke stå side om side med mine behov for trygghet.
Hvis jeg skulle elske deg, så ville jeg kastet meg ut i et inferno. Et inferno av tanker og kaos som jeg har vandret i så mange ganger før. Som jeg har kjempet meg gjennom, og seiret. Et inferno som sakte bryter meg selv ned mens jeg bygger deg opp.
Så jeg kan ikke elske deg. For jeg er nødt til å elske meg selv.
Hun lukker øynene.
Ønsker å forsvinne
et lite øyeblikk bare
fra virkelighetens fangenskap.
Musikken griper henne.
Tar henne med langt fra dagen i dag
Flyr henne langt, langt vekk
fra virkelighetens lyd og larm.
Hun er i drømmene sine
der hvor hun lever det livet hun ønsker
Hvor livet er godt og gjemt
fra virkelighetens ensomhet.
For i drømmene
slipper hun usikkerheten
Der kan hun være seg selv
fullt ut uten en fasade
Der kan hun smile og le
med et smil som kommer helt fra dypet
Der kan hun være trygg
og la andre få se den sårbarheten hun bærer
Men her i virkeligheten
Der er sårbarheten og ensomheten gjemt
Der ser alle bare hennes styrke
hennes selvsikkerhet på armlengdes avstand
For ingen må få se
at fasaden skjuler en festning
En festning bygget av svik
på et fundament uten kjærlighet
You’re like a rose. So pretty I could watch you all day, never minding you hurting me as your thorns carve into my hand giving me scars that will never fade.
I look at you, wondering why nobody else sees what I see. They see your beautiful smile, but they don’t see that your smile doesn’t reach your eyes.
Your eyes. I could drown in them, fully aware that I’ll never see shore again if I do. But your eyes, as beautiful as they are, holds a sorrow few will understand. They speak of nightmares, of lonely nights fighting demons, of tears falling behind the curtains when nobody is watching. They speak your mind, and they speak your heart.
Oh, how I wish I could hold your heart. Not tight, because I want it to beat freely. But just let it rest peacefully in my hands to protect you from harm. Protect you from being hurt. That caring heart of yours, that craves to be loved but are too afraid to let someone in.
Too many times have you been hurt. Too many times have you been let down. Too many times have you been fighting battles alone. A lifetime down the narrow, dark path that became your faith. A path filled with pain and stormy nights. The path you’ve been walking alone, because nobody where strong enough to stay by your side. Because nobody was brave enough to love you even in the darkest corners.
Oh, how I wish I could hold you tight. Not too tight, but just tight enough for you to feel loved. Because you are loved my darling. You are loved. Just let my arms give you the unconditional warmth that you’re starving for. Just let my arms speak to your heart to tell you that you my darling, you are good enough. You are worthy of love. Even the darkest corners of your soul deserve all the love in the world.
But you are too afraid to be hurt again to let anyone in. You’ve been hurt too many times to dare to love again. So, you don’t let anyone in. You don’t accept the love that’s offered to you.
You seek temporary connections to fill your needs. A temporary lover to give you warmth and hold you for a moment, before you let go when they come to close to your heart. Then you wander off to a new temporary lover. An evanescent illusion of love.
I know I from time to time fill that temporary need you have. And between those moments I have to watch you fight your battles and crave for love alone on a path where I can’t follow. You’re not willing to widen that path to make room for me by your side. You’re not ready to open your heart to recieve the love I have to give.
One day maybe you’ll be brave enough to let someone in. That someone will be someone else but me. So I’ll admire you from afar. Watch you blossom into all you can be. Because you’re like a rose. So pretty I could watch you all day, never minding you hurting me as your thorns carve into my hand giving me scars that will never fade.
Bak den lukkede døren renner tårene. Tårer som faller i smerte, lengsel, frykt og sorg. Følelser som har bygget seg opp gjennom mange år. Følelser som gjentar seg, og aldri tar slutt. Følelser som bekreftes om igjen og om igjen, men som aldri motbevises.
Alle ser den sterke kvinnen. Hun som er flink. Hun som mestrer alt. Hun med selvtillit. Hun som smiler. Hun som folk snur seg etter på gata.
Men ingen ser henne. Ingen ser at smilet ikke når øynene. Ingen ser ensomheten bak fasaden. Ingen ser smerten og sorgen. Ingen ser tårene som triller nedover kinnene når døren lukkes og gardinene trekkes for.
Å være sterk er et ensomt sted å være. Å være den selvsikre er et ensomt sted å være.
Alle er så imponert over alt hun får til. Ser opp til henne for styrken og pågangsmotet. Misunnelig på at hun er smart og tøff. Beundrer selvtilliten og hvor langt hun har kommet.
Men ingen ser hvor ensomt det er. For med alt hva hun er, så kommer også hatet, misunnelsen, utenforskapet. For selv med alt hva hun er, så er hun for mye, for lite, for ett-eller-annet, men aldri akkurat passe. Aldri nok.
For hun blir sjelden likt eller tålt. Likt av noen få, men hatet eller oversett av de fleste. Forsøkt holdt nede og satt på plass. «Du skal ikke tro du er noe!» De som beundrer og er imponert over styrken, de gjør det på avstand. Men hun merker det ikke!
Hun får ikke lett venner. Hun blir ikke bedt med. Hun er ikke den folk ønsker å møte. Hun er ikke den folk inviterer inn, og hun er ikke den som savnes når hun er borte. Hun er ikke den som får komplimenter. Hun er ikke den som blir sjekket opp. Hun er ikke den noen forelsker seg i.
Joda, noen menn ville nok grepet muligheten for en natt hvis de hadde fått mulighet. Men hun merker det ikke. Hun kan få hoder som snur seg, men ikke noen som vil prate med henne. Hun kan få blikk opp og ned kroppen, men ikke noen som vil vite hvem hun er. Hun kan være spennende nok for et flyktig bekjentskap, men aldri nok til at noen vil holde fast. Men nå har selv de flyktige bekjentskapene flyktet.
Hennes verdi måles i hva hun får til, at hun er flink pike. Bare noen svært få har viet henne tid nok til å få et glimt av hvem hun er.
Akkurat nå hater hun å være den hun er. Hadde hun bare vært litt mer morsom, litt mer feminin. Hadde hun bare ikke klart alt selv. Hadde hun bare vært litt mer søt og snill. Ikke tatt så mye plass. Ikke vært så selvsikker. Ikke vært så sterk. Ikke hatt så mye meninger. Vært litt mer føyelig. Ikke vært så mye. Ikke vært den hun er.
Kanskje hun da hadde vært lettere å like. Lettere å være glad i. Lettere å elske. Kanskje noen da kunne se at også hun har en verdi. At hun er god nok. At hun er et sårbart menneske hun også.
For hun er den alle tror at har alt. Hun som alle tror har det perfekte livet. Hun som alle tror får til alt. Men alle bare tror. For det hun selv mener hun har å tilby, det er det ingen som vil ha. Hun er selvsikker, men hva er det verdt når ingen andre ser det hun ser?
Realiteten er at hun er den som må være sterk, fordi hun ikke er vant til at noen der for henne. Hun må ha tro på seg selv, fordi hun hører ikke at andre heier på henne. Hun må smile til alle, fordi ingen smiler til henne først. Hun må holde hodet hevet, for ingen tåler å se henne svak. Hun må trives alene, fordi hun aldri passer inn. Hun må elske seg selv, fordi ingen andre elsker. Hun må være den hun er, fordi hun alltid er alene. Hun må være sterk, fordi hvis ikke knekker hun sammen.
Så hun er den hun er. Det er hennes velsignelse og forbannelse. Velsignelse fordi hun får til alt alene. Forbannelse fordi det er så forbannet ensomt.
Alle ser den sterke kvinnen. Hun som mestrer alt. Hun som er sterk. Hun med selvtillit. Hun som smiler. Hun som folk snur seg etter på gata fordi hun har attitude og ser bra ut.
Men ingen ser henne. Ingen ser ensomheten bak fasaden. Ingen ser smerten og ensomheten. Ingen ser tårene som triller nedover kinnene når døren lukkes og gardinene trekkes for.
Å være sterk er et ensomt sted å være. Å være den selvsikre som får til alt er et ensomt sted å være.
Alle er så imponert over alt hun får til. Ser opp til henne for styrken og pågangsmotet. Beundrer selvtilliten og hvor langt hun har kommet.
Men ingen ser hvor ensomt det er. For med alt hva hun er, så kommer også hatet, misunnelsen. Og med alt hva hun er, så skremmer hun folk unna.
For hun blir ikke likt av alle. Likt av noen få, men hatet av flere. De som beundrer og er imponert, de gjør det på avstand. Hun blir ikke bedt med på ting. Hun er ikke den folk ønsker å møte for en kaffe. Hun er ikke den som får masse komplimenter. Hun blir aldri bedt på en date. Hun er ikke den folk vil ha som en venn. Hun er ikke den som blir sjekket opp. Hun er ikke den noen forelsker seg i.
Joda, nok av menn ville nok grepet muligheten til en runde hvis de hadde fått mulighet. Men hun merker det ikke. Hun får hoder som snur seg, men ikke noen som vil prate med henne. Hun får blikk opp og ned kroppen, men ikke noen som vil vite hvem hun er.
Akkurat nå hater hun å være den hun er. Hadde hun bare vært litt mer feminin. Hadde hun bare ikke klart alt selv. Hadde hun bare vært litt mer forsiktig. Ikke tatt så mye plass. Ikke vært så selvsikker. Ikke vært så sterk. Ikke hatt så mye meninger. Vært litt mer føyelig. Ikke vært så mye. Ikke vært den hun er.
Kanskje hun da hadde vært lettere å like. Lettere å være glad i. Lettere å elske.
Hun er den alle tror at har alt. Hun som alle tror har det perfekte livet. Hun som alle tror får til alt. Men alle bare tror.
Realiteten er at hun er den som må være sterk, for det er aldri noen der for henne som hun kan lene seg på. Hun må ha tro på seg selv, fordi ingen andre tror på henne. Hun må smile til alle, fordi ingen smiler til henne først. Hun må være den hun er, fordi hun alltid er alene.
Så hun er den hun er. Det er hennes velsignelse og forbannelse. Velsignelse fordi hun får beundring. Forbannelse fordi det skremmer alle bort. Forbannelse fordi det er så forbannet ensomt.
Det er helt uvirkelig. Å plutselig stå i seg selv og ha det helt fint. Ingenting som skurrer. Ingen sår som svir.
Jeg har vært lykkelig før. Kjent på en lykke som var så deilig og så skummel på en gang. Deilig fordi mørket endelig hadde sluppet taket. Skummelt fordi jeg endelig kjente hvor godt livet kunne være, og var livredd for å igjen miste lykken.
Men, jeg har aldri vært lykkelig som nå. Lykkelig i det uperfekte livet. Lykkelig og rolig på samme tid. Rolig på at livet vil by på utfordringer, men at det går bra. Roen om at livet er bra uansett, og at alt ordner seg til det beste – alltid.
Det er som om alle sårene har grodd. Alle arrene er i ferd med å blekne. De kan aldri bli helt borte, men de begynner å bli så små at jeg ikke merker dem lenger. Er det dette som kalles å lege sine sår?
Joda, jeg kan fortsatt kjenne på at noe vekker de gamle sårene mine. Trigger usikkerhetene mine. Men før var det som om sår ble revet åpne igjen, og de som såret meg stod gjerne med saltet og gned det inn – raust og jævlig. Nå er det bare som det prikker litt i arret. Noen tanker melder seg, og jeg blir kanskje låst i mitt eget hode en dag eller to. Så er jeg ferdig. Da slutter arret å prikke, og det blekner igjen. Jeg glemmer at det er der. Er det dette som kalles å lege sine sår?
Min største frykt og min verste smerte har alltid vært kjærligheten. Kjærligheten er vakker. Bare ikke for meg. Jeg har aldri klart å ta imot kjærlighet. Jeg har aldri klart å tro på kjærlighet til meg. Selv om jeg har hatt aldri så mye kjærlighet å gi, og gladelig har spredd den kjærligheten ut til alle rundt meg, så har jeg aldri klart å motta kjærlighet. For den var ikke ment for meg. Jeg var ikke ment å bli elsket.
For ingen klarte å se en sterk kvinne være sårbar. Ingen klarte å elske demonene som gjemte seg i mørket og kun viste seg når døren lukkes bak meg. Ingen har klart å forstå at den lille piken i meg fortsatt stod der med musefletter og ventet på å bli elsket.
Når jeg tidligere har kjent på kjærlighet, så har jeg alltid blitt forlatt, blitt sviktet, blitt utnyttet, blitt snudd ryggen til. Det har alltid vært noen som har dolket meg i ryggen. Og da har mine demoner stått klare til å åpne såret enda mer. Jeg har alltid forventet at kjærligheten er ment for alle andre enn meg. At mitt liv er ment til å være en ensom ferd med rak rygg, stolthet, styrke og en maske å bære. En ensom ferd for å vise verden at ingenting knekker meg selv om det bak masken er en liten pike med musefletter som venter på å bli elsket.
Men så skjedde det… Jeg innså at sårene mine var leget. Jeg innså at den lille piken med musefletter har fått sin kjærlighet, og nå står i solen og hopper tau med et smil om munnen.
Deler av det er din skyld. Du kom inn i livet mitt, og ble sakte en av mine beste og nærmeste venner. Du turte å vise deg sårbar for meg. Sakte men sikkert åpnet du deg om dine kamper. For du er der jeg en gang var. Med demoner i skyggene som du strever med å holde unna. Som hjemsøker deg når du lukker øynene. Som lurer i krokene, og grådig venter på en bitteliten åpning så de kan klamre seg fast i deg mens du er våken. Som suger energien ut av deg, og etterlater deg motløs fordi ingenting hjelper. Etterlater deg apatisk, fordi du har nok med å holde deg oppreist.
Du turte å slippe meg inn. Og jeg turte å slippe deg inn. Lot deg se litt av min sårbarhet. Du har tillatt meg å hjelpe deg når du trenger det mest. Og jeg har turt å be om hjelp. Du har blitt min kryptonitt. Du gjør meg sårbar og du gjør meg mer følsom. Men, på en god måte. For du tåler min sårbarhet. Du rømmer ikke, slik så mange har gjort før deg. Du lytter, forstår og du møter meg slik jeg trenger å bli møtt.
Men, du avviste meg også. Jeg fikk følelser. Følelser du ikke gjengjelder. Du verdsetter vennskapet. Det er for dyrbart til at du ønsker å miste det. Men følelsene jeg fikk, de var ikke vekket hos deg. Så du avviste meg, fordi du må fokusere på deg og dine demoner. Du må stå i det, og kan ikke gi meg det jeg fortjener.
Og takk for at du avviste meg! Uten den avvisningen hadde ikke jeg fått vite at mine sår er leget. Avisningen gjorde meg ikke trist. Jeg ble ikke lei meg. Jeg følte ikke lenger på at jeg var god nok for en liten stund, men ikke god nok til å bli satset på. Jeg følte meg ikke utnyttet. Jeg følte meg ikke engang avvist. Den lille piken med musefletter fikk ikke nok et bevis på at hun ikke kan bli elsket. Nei, den lille piken med musefletter hopper fortsatt tau med et smil om munnen.
Avvisningen din fikk meg til å kjenne en indre ro. Jeg ble så glad når du valgte deg selv. For jeg er så glad i deg og vennskapet vårt at jeg så inderlig ønsker å se deg bli lykkelig. Se deg kjempe deg gjennom og komme dit jeg er.
Og jeg har en indre ro. Fordi jeg fortjener kjærlighet. Du har vist meg at jeg er verdt å være glad i. At jeg er verdt å ha i livet, og at jeg er for verdifull til å miste. Selv som en venn. Og jeg har roen til å være enig. Jeg er verdifull. Jeg er verdt å elske.
Så avvisningen din ga meg ro. Fordi jeg vet at jeg fortjener intet mindre enn en mann som er 100 % sikker på at det er meg han vil ha, at det er meg han vil satse på. Du er ikke der, og det er helt greit. Da er det venner vi er ment å være for hverandre. Da er det en annen kjærlighet som kanskje venter på meg der ute.
Så jeg har indre ro. En ro som bare kommer av å elske seg selv.
Hvor ble det av alle traumene? All bagasjen som jeg har båret på? Alle sårene etter de mange, mange dolkene jeg har fått i ryggen? Alle merkene etter livets sviende piskeslag mot hode og kropp? Alle demonene som lurte i skyggene?
De er borte. Nesten helt borte. Noen ganger kommer en liten skygge på besøk, men lyset inne i meg skinner så mye sterkere. Så skyggene har ikke lenger plass. Er det dette som kalles å lege sine sår?
Jeg tror faktisk det! Jeg tror faktisk jeg endelig har klart å omfavne min sårbarhet. Klart å omfavne mine følelser. Klart å seire over demonene. Klart å finne roen i at jeg – akkurat slik jeg er – er god nok. Klart å finne roen i meg over at jeg er verdt å ha i livet. Klart å finne roen i at jeg er verdt å være glad i som en venn. Klart å finne roen om at jeg er verdt å elske den dagen kjærligheten finner min vei.
Jeg har endelig funnet roen i å være glad i meg selv – hele meg selv. Og den lille piken med musefletter har endelig funnet sin ro, og smiler fordi hun vet at det ikke var hennes skyld at hun ikke var elsket. Hun står ikke lenger med tårer i øynene og venter på å bli elsket. Hun har endelig fått lov til å være et barn. Hun var også verdt å elske!
Du har igjen forlatt meg, etter å ha vært interessert i meg, glad i meg, bare for et lite øyeblikk. Kanskje du bare i et lite sekund savnet meg. Kanskje du bare i et lite sekund følte deg alene. Eller kanskje jeg bare var lett tilgjengelig i et kjedsomt øyeblikk.
Uansett, for en liten stund var det meg du ville ha. I en liten stund var det sammentreff mellom ditt ønske om kroppskontakt og nytelse, og mitt behov for å føle meg ønsket. Da var jeg der for deg. Og du var der for meg. Da stod du ved min dørterskel, som du kun stiger over når jeg gir etter for deg. Når vi begge for en liten stund kan fylle hverandres behov.
I den stunden smilte du mot meg med munnen som bare møter min i all hemmelighet. I den stunden omfavnet dine armer meg, med hender som bare rører meg i små doser av gangen. I den stunden kunne jeg kjenne dine lepper mot min hud, med en varme som kun eksisterer i gjemte øyeblikk.
I en liten, hemmelig time, så var jeg din og du min. Jeg vet alltid at det er alt jeg får. Men i det lille øyeblikket så er det meg du vil ha. Før du igjen forlater meg uten noen bevis for at du i det hele tatt var nær meg. Ingen bevis etter fingeravtrykkene dine langs min rygg. Ingen bevis etter din varme pust mot min hals.
For når den hemmelige timen er over, så forsvinner du. Jeg blir som luft for deg, og du ser ikke min vei. Du bryr deg bare i de få stundene hvor jeg kan fylle ditt behov. Og jeg fortsetter å la deg gjøre det, fordi du fyller mitt behov for å være ønsket, være elsket. Du har blitt mitt dop, hvor jeg hele tiden higer etter neste lykkerus, neste lille injeksjon av falsk kjærlighet.
Kanskje jeg en dag klarer å la være å tekste deg tilbake. Klarer å stå imot min lengsel etter å la mine lepper møte dine. Klarer å stå imot min lengsel etter dine forsiktige, brennende fingre som kjærtegner meg. Klarer å stå imot mitt savn etter at du er min og jeg er din for en liten, hemmelig stund. Klarer å stå imot fristelsen etter rusen du gir meg.
Jeg gleder meg til den dagen jeg klarer å stå imot. Men jeg gruer meg også. For den dagen blekner jeg i dine øyne. Den dagen glemmer du meg, og jeg sitter igjen med minnene alene. Minner om de hemmelige timene vi nå deler når du husker at jeg eksisterer. Minner om nærhet og varme som betyr så mye for meg, men som betyr ingenting for deg. Minner om gjemte øyeblikk.
I så mange år har ordene stått stille. Tankene har flakset fritt, uten ord som følger med. Tanker som flyr av gårde. Noen ganger i evig kaos. Andre ganger i klare strømmer.
Tanker som surrer, lurer, gleder og uroer. Tanker som inspirerer, og tanker som truer. Men for det meste, tanker om hverdager. Hvor hverdagens fotfeste endelig har satt seg på et godt sted. Men hvor fotfestet til meg selv er mistet et sted på veien.
For ordene har stått stille. De beskrivende ordene, tonene av mine tanker, har blitt tiet og forlatt. Gjemt bort i en stille krok. Og sammen med dem, gjemte jeg en liten del av meg selv.
Nå vil jeg igjen finne ordene. Finne tilbake til tankene. Nå vil jeg igjen høre ordene spille toner av tanker.
I’m no one’s forever person. I’m always the temporary girl. I’m the temporary friend, the temporary lover. But not the forever. Never.
I’m the one you embrace when you meet me. I give you a shoulder to cry on, or hug you dearly when you feel alone. I listen when you need to talk, or sit with you in silence when you need peace. I try not to give you advice, but rather make you reflect so you can do what’s right for you. I cheer you up. I encourage you. I give you my best, even though I don’t get what I give.
And then you leave. Just when I start to care, when I start hoping that you might be the one who stays. You leave. You go on with your journey. You go out into the world to find your forever friends, your forever lover. A journey I’m not invited to.
You meet the world a little braver, a little happier, a little stronger than what you were when you met me. I’ve done that to you. Just because I wanted you to see all you can be, to be all you can be. But you use that strength, that courage, to conquer the world. A conquest where I’m not by your side. You got what you needed for a moment, and now you don’t need me anymore.
So, you leave. And once again I’m left. Once again, I’m the temporary person. The temporary friend, or the temporary lover. But not the forever. Never.
TONER AV TANKER 